Ilya Kabakov, «Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe)», 1988–1995.
Foto: Nasjonalmuseet / Morten Torkildsen

«Sovjetunionen er den første moderne sivilisasjonen som har forfalt og endt på historiens søppeldynge», har Ilya Kabakov sagt. Selv skildrer han, med en antropologs sinnelag, livet slik det kunne fortone seg for sovjetborgere som drømte seg vekk fra hverdagens prøvelser.

Tekst av kurator samling Ingvild Krogvig


Bak en nedslitt dør i Nasjonalmuseets andre etasje finner man museets kanskje merkeligste installasjon bestående av tre små værelser på rekke og rad. Nakne lyspærer kaster et grelt lys over det første rommet: en brunmalt korridor der gamle møbler og annet skrot står stablet langs veggene.

Et museum av søppel

Først når man trer inn i det andre rommet, innser man at man har forvillet seg inn i noe som minner om en kombinert leilighet og et museum. Rommet er fylt av hyller, skap og montre fulle av ubrukelige ting. En ødelagt brille, en inntørket skistøvel og et lokk fra et glass med sylteagurker er blant de over tre hundre gjenstandene som stilles ut med en systematikk og verdighet som ellers bare tilkommer verdifulle museumsgjenstander.

Det prosaiske og tragiske

Søppelmuseet er litt overraskende preget av streng orden. Objektene er sirlig nummerert og utstyrt med merkelapper. Noen av lappene gir en nøktern beskrivelse av gjenstanden, andre skildrer minner fra Søppelmannens liv. «Jeg fanget den under bordet på kjøkkenet», kan man lese på lappen som er festet til en steindød, sort bille. Mens på lappen til lenken som en gang tilhørte hunden Tobik, står det: «Hun var fire år gammel og ble drept av en bil. Jeg fikk aldri noen ny hund». Slik lever det prosaiske og det tragiske side om side i restene av Søppelmannens levde liv.

Regimekritikk

Den første versjonen av installasjonen ble til i 1988, året etter at Ilya Kabakov hadde emigrert fra Sovjetunionen til Vesten. Bak seg hadde han 30 år som kunstner og illustratør i Moskva. Der hadde han vært en sentral skikkelse i to kunstnergrupper. Den første, Sretensky Boulevard, som var oppkalt etter gaten der Kabakovs atelier lå, omfattet først og fremst tegnere og illustratører. Den andre, Kollektive aksjoner, er i ettertid mest kjent for poetiske og ironiske performancer framført på jorder og skogholt i Moskvas utkantstrøk. Her kunne de operere fritt uten å utsettes for represalier av det sovjetiske sikkerhetspolitiet KGB.

I begge gruppene finner vi kunstnerne som i dag oftest bare omtales som moskvakonseptualister. I likhet med amerikanske og europeiske konseptkunstnere var de opptatt av at kunsten primært skulle formidle ideer, eller konsepter. Men i motsetning til mange vestlige konseptkunstnere var arbeidene deres gjennomsyret av en spesifikk politisk kritikk. Bildekunsten – som helt siden den russiske revolusjonen i 1918 hadde vært sett på som et medium for propaganda – ble nå, mer eller mindre i skjul for myndighetene, en arena for en mer eller mindre subtil kritikk av det sovjetiske regimet.

Mokskvakonseptualismens far

Ironisk og lekent skildret moskvakonseptualistene paradoksene og absurditetene i det sovjetiske samfunnet. Avstanden mellom regimets idealiserte, oftest usanne framstilling av virkeligheten, og borgernes egne erfaringer av et samfunn preget av vareknapphet, trangboddhet og undertrykkelse, opptok moskvakonseptualistene. Men av dem var det Kabakov som endte opp som den store historiefortelleren om sovjetmennesket. Tidlig i 1970-årene begynte han å lage album: tegninger og tekster ble samlet i bokser, for så bli framført som muntlige og visuelle fortellinger for venner og kjente i Kabakovs loftsstudio på Sretensky Boulevard i Moskva. Det mest kjente av disse albumene kalles Ti karakterer. Det inneholder ti mindre album, eller fabler, som skildrer forskjellige strategier som ti fiktive personer inntar i møte med hverdagen. Kanskje beretter de også ti forskjellige aspekter ved Kabakovs egen personlighet. Albumene vakte oppsikt, og ga ham tilnavnet «moskvakonseptualismens far».

Karrieren skyter fart

Etter at Kabakov emigrerte til Vesten og kunne stille ut fritt, skjøt karrieren fart. Utfordringen var hvordan han skulle makte å formidle den helt spesielle sovjetiske virkeligheten som arbeidene hans sprang ut av til et vestlig publikum Løsningen ble Ti karakterer: En stor installasjon som først ble vist i galleriet Ronald Feldman Fine Arts i New York i 1988. Her gjenskapte han det trangbodde, fattigslige livet i en sovjetisk fellesleilighet, en kommunalka. Grepet var muligens inspirert av APTART – en kunstnerisk strategi Kabakov kjente fra Sovjet der undergrunnskunstnere, som var utestengt fra gallerier og museer, forvandlet private leiligheter til rominstallasjoner.

Hvert av rommene i Kabakovs utstilling i New York tilhørte en person, en karakter, som var besatt av en idé, som ble forfulgt til sin ytterste konsekvens. Slik skapte de en parallell virkelighet, langt fra den krevende sovjethverdagen og den kommunistiske samfunnsutopien.

Et av de ti rommene i New York-galleriet var viet Søppelmannen. Sju år etter at det ble vist i New York, ble installasjonen kjøpt inn av Museet for samtidskunst i Oslo og gjenskapt i større format. Alt under oppsyn av Kabakov, som kom til Oslo for å delta i arbeidet og som trålet byens bruktmarkeder på jakt etter stoler, bord og tepper.

Hvem var Søppelmannen, verkets mystiske beboer?

Svaret finnes inne i installasjonen. Vandrer man bort til hyllen over den grå brisken i det mellomste rommet, støter man på en pappfolder med pålimt tekst. Her kan man lese om Søppelmannens liv, og hvordan det hemmelige museet hans ble oppdaget, alt ført i penn av en nabo:

«Han levde helt alene (..) tilbragte all sin tid i rommet sitt. Hva han gjorde på rommet, var det ingen av beboerne i den overfylte fellesleiligheten som visste.» Men en dag skjedde noe uventet: Tre menn i oljeflekkede klær med store skiftenøkler i nevene ringte på døren i fellesleiligheten. De forlangte å bli vist til vannmåleren som skulle befinne seg i Søppelmannens rom.

Siden døren var låst, bestemte de seg for å bryte opp den opp, men hverken Søppelmannen eller vannmåleren var å finne i leiligheten. I stedet oppdaget de dette underlige museet dedikert til søppel. «Tingene var over alt», skriver naboen: «De hang fra taket, sto langs veggene og ved døren i hele gangen. Slik minnet leiligheten om en mystisk hule, full av stalaktitter og stalagmitter.»

Naboene, som hadde fulgt hakk i hæl bak de tre inspektørene, sto som frosset fast og så seg forundret rundt. Slik ble de stående en stund. Men da mørket senket seg over byen var bare fortellerens onkel, Misha, igjen. Etter å ha kjempet seg gjennom flere esker fylt med dokumenter og sertifikater, stoppet han opp foran en haug med manuskripter. Her var Søppelmannens siste opptegnelse til verden – en tekst som begynner slik: «Hele verden, alt som omgir meg her, er en endeløs søppelplass uten grenser eller slutt, et uuttømmelig hav av avfall».

Ilya Kabakov, Skisse til «Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe)», 1995.
Foto: Nasjonalmuseet / Morten Torkildsen

Søppel – substansen av det sovjetiske livet

For Kabakov var søppel «substansen av det sovjetiske livet». Det var over alt: i bakgårder, ganger, på loft og i gater. Ved å invitere den vestlige museumsgjengeren inn i kommunalkaens trangboddhet, ble han eller hun transportert rett inn i den russiske hverdagen. Kontrasten til den sosialistiske realismen, den idealiserende kunstretning som myndighetene hadde dyrket fra tidlig i 1930-årene, kunne ikke ha vært større. Der den sosialistiske realismen bød på bilder av rødkinnede bønder og arbeidere som struttende av lykke høstet korn og bygde fabrikker, løftet Kabakov fram Sovjets loslitte og dysfunksjonelle sider.

Glasnost

At progressive kunstnere ikke lenger trodde på en sovjetisk framtid, ble klart da moskvakonseptualistene trådte fram på kunstscenen i 1970-årene. Bit for bit dekonstruerte de den statlige ideologien ved å vise fram usannhetene og paradoksene i den offisielle historien. Bare et tiår etter at moskvakonseptualistene begynte å vise verkene sine i mindre fora, lanserte kommunistpartiets leder Mikhail Gorbatsjov i 1985 glasnost, en oppmykningspolitikk som tok sikte på å reformere Sovjet. Plutselig ble det åpnet opp for ytringsfrihet og kritikk, dermed ble også regimets forbrytelser overfor innbyggerne avdekket. Prosessen endte med at Sovjetunionen ble oppløst i 1991.

Sovjetstatens fremste samtidsarkeolog

«Sovjetunionen er den første moderne sivilisasjonen som har forfalt og endt på historiens søppeldynge», har Kabakov sagt. Selv valgte han å arbeide som en antropolog som skildret livet slik det kunne fortone seg for den vanlige sovjetborgerens perspektiv. Først i hemmelighet, men etter å ha bosatt seg i Vesten blir han, som Robert Storr skriver, Sovjets fremste samtidsarkeolog. Tydeligst er det i verkene som baserer seg på innsamlingen av private og offentlige minner, som i Søppelmannen. Kabakovs metode har blitt kalt et montasjeprisnipp der kunstneren samler gjenstander, bilder og tekster som tilskueren kobler sammen til en fortelling.

En verden som er forbi

Søppelmannen er, i likhet med en rekke andre Kabakov-arbeider, et politisk verk siden det skildrer et feilslått politiske eksperiment der et samfunnssystem som skulle befri mennesket fra all lidelse, endte i fattigdom og ufrihet. Men installasjonen er også full av melankoli. Alt som befinner seg i disse rommene peker mot en verden og et liv som er forbi. Selv leilighetens eier, Søppelmannen, er sporløst forsvunnet.

Litteratur

  • Bingham, Juliet, red. 2018. Not Everyone Will be Taken to The Future. London: Tate Publishing.
  • Groys, Boris; Ross, David A; Blazwick, Iwona, red. 1998. Ilya Kabakov, London: Phaidon Press.
  • Hellandsjø, Karin, red. 1996. Søppelmannen / The Garbage Man. skrifter nr. 1. Oslo: Museet for samtidskunst.
  • Tessem, Julie. 2008. Dekonstruksjon av en utopisk estetikk: En oppgave om Ilya Kabakov og Komar & Melamids sovjetsymbolikk. Bergen: Universitetet i Bergen.