Fra Berlin til Norge

72 år gamle Julie Elias og hennes 51-årige sønn, advokat Carl Ludwig Elias, kom til Norge høsten 1938. Med seg hadde de en eksklusiv, liten samling fransk kunst etter Julies avdøde ektemann, Julius Elias (1861–1927). Hans kompetansefelt hadde vært omfattende; som forfatter, oversetter, litteraturviter, kunsthistoriker og kunstsamler med fransk impresjonisme som spesialfelt, var han en markant skikkelse i Berlins intellektuelle kretser. Han foreleste i kunsthistorie, og spilte en sentral rolle i å fremme moderne fransk kunst i Tyskland.

I Norge var Julius Elias mest kjent som formidler og oversetter av Ibsens og Bjørnsons verker, og for sitt flerårige samarbeid og vennskap med historiker, senere utenriksminister, Halvdan Koht. [3] Sønnen, Carl Ludwig Elias, mistet stillingen som framgangsrik, offentlig ansatt advokat i 1933, etter at den såkalte arier-paragrafen ble innført.

På sensommeren i 1938 hadde Elias-familiens hjem i Matthäikirchplatz 4, i nærheten av Potsdamer Platz, blitt jevnet med jorden.[4]Arkitekt Albert Speers gigantiske og pompøse planer for den nye «Rikshovedstaden Germania» skulle iverksettes, og jødiske bosteder var noe av det første som ble fjernet.[5] Området er i dag kjent som Berlins «Kulturforum», med sine museer, biblioteker og konserthus.

Etter Tysklands invasjon av Polen 1. september 1939 innledet Nasjonalgalleriet første trinn i evakueringen av egne samlinger. I februar året etter valgte familien Elias, som på denne tiden bodde på Lillehammer, å tilbakekalle bildene sine.[9] Verkene ble holdt skjult, trolig på Lillehammer. Resten av kunstsamlingen, til sammen 7 malerier og pasteller, ble lagret i Kunstindustrimuseets kjeller i Oslo.[10] Disse ble ikke registrert, slik som de øvrige gjenstandene museet oppbevarte for privatpersoner under okkupasjonen.[11]

Det var gode grunner til å holde jødisk eiendom hemmelig. Allerede før krigen startet Hitler-regimet med å konfiskere jøders formue, eiendom og innbo. I tillegg overtok – og ikke minst videreutviklet – nasjonalsosialistene en dyp antipati mot modernistisk kunst, og ellers det meste av kunst med fransk opphav. Store deler av Elias’ brev- og materialsamling over fransk kunst og kunstnere skal ha blitt brent av Julie Elias etter at nazistene kom til makten. [12]

Arrestasjon og død

Planen til mor og sønn var å emigrere videre fra Norge til USA, og de fem franske maleriene skulle garantere for deres økonomiske sikkerhet. Nasjonalgalleriets direktør hadde foretatt verdivurderingen av bildene, den ble satt til 100 000 kroner – rundt 3,6 millioner i dagens kroneverdi.[13] Visumsøknaden ble aldri innvilget, og familien Elias ble innhentet av utryddelsesregimet som den tyske okkupasjonsmakten og Quisling-regimet stod bak. Loven om inndragning av jøders formue ble innført 26. oktober 1942, samtidig som mannlige jøder ble arrestert. Det ble også gjort straffbart å unndra eller oppbevare verdier som tilhørte jøder. Etter deportasjonene 26. november ble eiendommer som tilhørte jøder beslaglagt, og innbo og løsøre fraktet til samlesentraler, solgt på auksjon, gitt bort, rekvirert eller stjålet.

Carl Ludwig Elias, som på dette tidspunktet bodde på Vinstra hotell, ble arrestert av lensmannen i Nord-Fron, internert i Berg fangeleir og deportert med skipet D/S Donau 26. november 1942 til det tysk-okkuperte Polen. Han ble drept i Auschwitz fem dager etter.[14] Moren Julie, som var alvorlig syk, fikk legeattest 25. november 1942 på at hun av helsemessige grunner ikke kunne transporteres. Dateringen er interessant med tanke på skipsavgangen i Oslo dagen etter.

I januar 1943 ble Julie innlagt på Ullevål sykehus og unngikk så vidt den siste skipstransporten i februar med M/S Gotenland.[15] Hun fikk lov til å returnere hjem, og døde på Lillehammer 23. august 1943 etter å ha blitt pleiet i skjul av gode hjelpere. [16] Omsorgsfulle venner holdt henne uvitende om sønnens egentlige skjebne, hun ble fortalt at han var internert i en leir nær svenskegrensen.

I Tyskland ble Munchs kunst stemplet som «entartete» eller «degenerert» og fjernet fra offentlige samlinger. Til gjengjeld fantes et kjøpevillig publikum utenfor Tyskland, spesielt i Norge. Propagandaminister Joseph Goebbels var imidlertid en begeistret beundrer av Munch, inntil kunstneren offisielt ble svartelistet. Selv Riksmarskalk Herman Göring, som i all hovedsak foretrakk middelalder- og renessansekunst, ranet til seg fire Munch-malerier fra Nasjonalgalleriet i Berlin. [28]

Den verdifulle kunstsamlingen ble ikke den livsforsikringen som Carl Ludwig og Julie Elias hadde sett for seg. Carl Ludwig var en av i alt 740 jøder som ble deportert fra Norge under andre verdenskrig, de fleste ble frarøvet livet.

En versjon av denne teksten ble publisert i Klassekampen 17.11.2021.