Tekst av forskningsarkivar Anita Kongssund
Edvard Munch skriver i en nyttårshilsen til Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis 1. januar i 1939, at han mottar «diverse breve» fra flyktninger.[1] Et av brevene er fra «Fru dr. Elias», motejournalist og kokebokforfatter, nå flyktning fra Hitler-regimet og bosatt på hotell Rose i Oslo. «Man skulle være litt hyggelig mot henne», oppfordrer Munch.
Ekteparet Elias hadde tilhørt den førende, tyske avantgarden. Julie Elias var en trendsetter som mat- og moteskribent, mens moderne litteratur, teater og bildekunst var ektemannen Julius’ domene. Som kritiker og kunsthistoriker var han en av de tydeligste motstanderne av den konservative og tradisjonsbundne tyske kunstpolitikken, og støttet tidlig unge talenter som Käthe Kollwitz og Edvard Munch.
Gjestfritt hjem for nordiske kunstnere
Gjennom flere tiår før andre verdenskrig, samlet kunstnere og andre deler av kultureliten seg hos Elias-familien i Tiergarten-distriktet i Berlin. Miljøet bestod av fastboende og tilreisende fra inn- og utland. Da Edvard Munch skrev sin hilsen til Thiis på nyåret 1939, skildret han et gjestfritt hjem, besøkt av framtredende nordiske kunstnere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Gunnar Heiberg, August Strindberg og Holger Drachman. Her stiftet Munch bekjentskap med byens radikale og opposisjonelle kunstmiljø, som ble hans viktigste støttespillere tidlig i karrieren. Nabolaget og bekjentskapskretsen til Elias-familien omfattet blant andre Walther Rathenau, senere Weimar-republikkens utenriksminister, galleristen Paul Cassirer og kunstneren Max Liebermann. I tillegg til felles lidenskap for kunst, delte de sansen for kulinariske gleder og møttes jevnlig til felles måltider. [2] Julie Elias skal ha vært en fenomenal kokk, inspirert både av det jødiske og franske kjøkken.
Fra Berlin til Norge
72 år gamle Julie Elias og hennes 51-årige sønn, advokat Carl Ludwig Elias, kom til Norge høsten 1938. Med seg hadde de en eksklusiv, liten samling fransk kunst etter Julies avdøde ektemann, Julius Elias (1861–1927). Hans kompetansefelt hadde vært omfattende; som forfatter, oversetter, litteraturviter, kunsthistoriker og kunstsamler med fransk impresjonisme som spesialfelt, var han en markant skikkelse i Berlins intellektuelle kretser. Han foreleste i kunsthistorie, og spilte en sentral rolle i å fremme moderne fransk kunst i Tyskland.
I Norge var Julius Elias mest kjent som formidler og oversetter av Ibsens og Bjørnsons verker, og for sitt flerårige samarbeid og vennskap med historiker, senere utenriksminister, Halvdan Koht. [3] Sønnen, Carl Ludwig Elias, mistet stillingen som framgangsrik, offentlig ansatt advokat i 1933, etter at den såkalte arier-paragrafen ble innført.
På sensommeren i 1938 hadde Elias-familiens hjem i Matthäikirchplatz 4, i nærheten av Potsdamer Platz, blitt jevnet med jorden.[4]Arkitekt Albert Speers gigantiske og pompøse planer for den nye «Rikshovedstaden Germania» skulle iverksettes, og jødiske bosteder var noe av det første som ble fjernet.[5] Området er i dag kjent som Berlins «Kulturforum», med sine museer, biblioteker og konserthus.
Fremmedlovgivningen
Norge innskjerpet den såkalte fremmedlovgivningen i 1930-årene, som spesielt rammet jødene som ikke hadde status som politiske flyktninger. I tillegg til en generell skepsis til jødisk kultur, fryktet myndighetene at flyktningene skulle bli en økonomisk belastning. Carl Ludwig Elias søkte om oppholdstillatelse i Norge allerede i 1935, men Norges Bank stilte seg tvilende til at bankinnskuddet til den velstående familien kunne overføres fra Tyskland. Først da utenriksminister Halvdan Koht personlig skrev en anbefaling til Justis- og politidepartementet på vegne av mor og sønn, ble de innvilget innreise: «Det synes meg vera ei æressak for Norge å la desse to få koma inn i landet», skriver Koht.[6]
Carl Ludwig befant seg i sikkerhet i Sveits under novemberpogromene i 1938. De voldelige jødeforfølgelsene denne natten mellom 9. og 10. november, i Tyskland, Østerrike og Sudetenland, var begynnelsen på en systematisk klappjakt på jøder som etter hvert utviklet seg til Holocaust. Julie, som fortsatt var i Tyskland, reddet seg ut og kom til Oslo 12. november.[7]
Utstilling, evakuering og hemmelighold
Hvorvidt Munch faktisk sendte nyttårshilsenen til Jens Thiis, er ikke kjent. Brevet befinner seg i dag i Munchmuseet. Men vi vet at Carl Ludwig Elias tidlig i januar 1939 tilbød fem franske malerier som et depositum til Nasjonalgalleriet. Allerede 1. mars 1939 presenterte museets frankofile direktør disse arbeidene, av Henri Toulouse-Lautrec, Édouard Manet, Claude Monet, Camille Pissarro og Paul Cézanne, for publikum i «det franske kabinett». [8]
Etter Tysklands invasjon av Polen 1. september 1939 innledet Nasjonalgalleriet første trinn i evakueringen av egne samlinger. I februar året etter valgte familien Elias, som på denne tiden bodde på Lillehammer, å tilbakekalle bildene sine.[9] Verkene ble holdt skjult, trolig på Lillehammer. Resten av kunstsamlingen, til sammen 7 malerier og pasteller, ble lagret i Kunstindustrimuseets kjeller i Oslo.[10] Disse ble ikke registrert, slik som de øvrige gjenstandene museet oppbevarte for privatpersoner under okkupasjonen.[11]
Det var gode grunner til å holde jødisk eiendom hemmelig. Allerede før krigen startet Hitler-regimet med å konfiskere jøders formue, eiendom og innbo. I tillegg overtok – og ikke minst videreutviklet – nasjonalsosialistene en dyp antipati mot modernistisk kunst, og ellers det meste av kunst med fransk opphav. Store deler av Elias’ brev- og materialsamling over fransk kunst og kunstnere skal ha blitt brent av Julie Elias etter at nazistene kom til makten. [12]
Arrestasjon og død
Planen til mor og sønn var å emigrere videre fra Norge til USA, og de fem franske maleriene skulle garantere for deres økonomiske sikkerhet. Nasjonalgalleriets direktør hadde foretatt verdivurderingen av bildene, den ble satt til 100 000 kroner – rundt 3,6 millioner i dagens kroneverdi.[13] Visumsøknaden ble aldri innvilget, og familien Elias ble innhentet av utryddelsesregimet som den tyske okkupasjonsmakten og Quisling-regimet stod bak. Loven om inndragning av jøders formue ble innført 26. oktober 1942, samtidig som mannlige jøder ble arrestert. Det ble også gjort straffbart å unndra eller oppbevare verdier som tilhørte jøder. Etter deportasjonene 26. november ble eiendommer som tilhørte jøder beslaglagt, og innbo og løsøre fraktet til samlesentraler, solgt på auksjon, gitt bort, rekvirert eller stjålet.
Carl Ludwig Elias, som på dette tidspunktet bodde på Vinstra hotell, ble arrestert av lensmannen i Nord-Fron, internert i Berg fangeleir og deportert med skipet D/S Donau 26. november 1942 til det tysk-okkuperte Polen. Han ble drept i Auschwitz fem dager etter.[14] Moren Julie, som var alvorlig syk, fikk legeattest 25. november 1942 på at hun av helsemessige grunner ikke kunne transporteres. Dateringen er interessant med tanke på skipsavgangen i Oslo dagen etter.
I januar 1943 ble Julie innlagt på Ullevål sykehus og unngikk så vidt den siste skipstransporten i februar med M/S Gotenland.[15] Hun fikk lov til å returnere hjem, og døde på Lillehammer 23. august 1943 etter å ha blitt pleiet i skjul av gode hjelpere. [16] Omsorgsfulle venner holdt henne uvitende om sønnens egentlige skjebne, hun ble fortalt at han var internert i en leir nær svenskegrensen.
Ranet
Familiens klær og husholdningsutstyr ble solgt på auksjon 13. april 1943. Bobestyrer, Hamar-advokaten Wollert Wilhelm Valle, etterlyste et sølvlommeur, en smykkenål og perler som ikke var taksert.[17] Smykker, gull og ur skulle overleveres til de tyske okkupantene, også boets øvrige verdigjenstander når eiendelene tilhørte «statsløse» tyske jøder [18] Smykkene og uret ble fratatt Elias under interneringen.[19] Den svært verdifulle kunstsamlingen nevnes derimot ikke av den ellers velinformerte bobestyreren. Auksjonen innbragte kr 2 056, om lag 50 000 kroner i dagens verdi. [20] Midlene stod på sperret konto inntil de ble realisert i 1967, da Fron overformynderi og sparebanken Vinstra overførte kr 2 974 (vel 30 000 i dagens verdi) til Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo. [21]
Kunstsamlingen
Etter krigen ble boet administrert av familievennen, høyesterettsadvokat Eilif Moe, på Lillehammer. En samling brev som gjaldt Elias norske kontakter, samt et dobbeltblad med forarbeider til Ibsens «Vildanden» ble overført til Universitetsbiblioteket i Oslo.[22] Deler av kunstsamlingen ble i 1946 vist på utstillingen «Fransk kunst» i Kunstnernes Hus, sammen med annen fransk kunst i norsk eie.[23] Siden ble de fem franske maleriene sendt til arvinger i London, inkludert tre portretter av far, mor og sønn Elias, signert Max Liebermann og Lovis Corinth.[24] Enkelte arbeider på papir ble gitt til venner av familien, blant annet tegninger av Claude Monet, mens Nasjonalgalleriet mottok akvarellen Kanal i Venezia med Santa Giorgio Maggiore av Paul Signac fra Nasjonalgalleriets Venner i 1961.[25]
Kunstsamlingen bestod opprinnelig av 32 malerier og et uspesifisert antall grafiske blad og tegninger.[26] En fullstendig oversikt over hvilke kunstverk som eventuelt ble solgt, beslaglagt, ødelagt eller reddet før og etter deportasjonen finnes ikke. Munch-maleriet Ball (1885), som av Jens Thiis ble karakterisert som Norges første impresjonistiske maleri, ble trolig solgt under familiens Norges-eksil.[27]
I Tyskland ble Munchs kunst stemplet som «entartete» eller «degenerert» og fjernet fra offentlige samlinger. Til gjengjeld fantes et kjøpevillig publikum utenfor Tyskland, spesielt i Norge. Propagandaminister Joseph Goebbels var imidlertid en begeistret beundrer av Munch, inntil kunstneren offisielt ble svartelistet. Selv Riksmarskalk Herman Göring, som i all hovedsak foretrakk middelalder- og renessansekunst, ranet til seg fire Munch-malerier fra Nasjonalgalleriet i Berlin. [28]
Den verdifulle kunstsamlingen ble ikke den livsforsikringen som Carl Ludwig og Julie Elias hadde sett for seg. Carl Ludwig var en av i alt 740 jøder som ble deportert fra Norge under andre verdenskrig, de fleste ble frarøvet livet.
En versjon av denne teksten ble publisert i Klassekampen 17.11.2021.
Familien Elias
Familien Elias bestod av kunsthistoriker, litteraturhistoriker og oversetter Julius Elias (1861–1927), motejournalist og forfatter av kokebøker Julie Elias (1866–1943), og Carl Ludwig Elias (1891–1942) som var advokat. Familien var opprinnelig bosatt i Berlin, i 1938 flyktet mor og sønn flyktet til Norge.
Elias’ kunstsamling
Kunstsamlingen bestod opprinnelig av 32 malerier og et uspesifisert antall grafikk og tegninger, hovedsakelig fransk og tysk kunst. Den inkluderte også verk av Edvard Munch.
I Nasjonalmuseets samling
Verket Kanal i Venezia med Santa Giorgio Maggiore, malt av Paul Signac på begynnelsen av 1900-tallet, stammer fra familien Elias’ kunstsamling. Det ble gitt i gave fra Nasjonalgalleriets Venner i 1961, og inngår i dag i Nasjonalmuseets samling.
Kilder
1. Munchmuseet: eMunch, MMN 2629. Datert 1.1939
2. Beikircher, Konrad: Max Liebermann Maler und Gourmet. Betrachtungen in Abteilungen. 27.01. 2015 https://www.musenblaetter.de/artikel.php?aid=15553
3. Gastell, Daniela: Der Propyläen Verlag in der Weimaer Republik, Walter de Gruyter GmbH, Berlin/Boston 2020, s. 81.
4. Avisa Fremover 13.08.1938 og Rjukan Dagblad 16.08.1938.
5. https://www.smb.museum/en/whats-new/detail/the-staatliche-museen-zu-berlin-remembers-individuals-in-the-historic-tiergarten-quarter-with-a-commemorative-panel/
6. Arkivverket: Sentralpasskontoret/Statens utlendingsdirektorat: RA/S-1561/D/Da/Daa/L0367. Journalsaker 92–136. Brev av 26. september 1938.
7. Meldebevis, Julie Elias, RA, Sentralpasskontoret/Statens utlendingskontor, D/Da/Daa/L0367: Journalsaker, nr. 92–136, 1941, s. 11
8. Dagbladet 01.03.1939.
9. Nasjonalmuseet for kunst: NMFK/ NG-1000/D/Da/L0022,1940–1941. Jnr. 16/1939
10. NMFK/ NG-1000/D/Da/L0025 jnr. 304/1945, brev av 15. 11.45, til Anna Henriksen, c/o advokat E. Moe.
11. NMFK/ KIM-1001/D/Dc/Dcb/L0001. Deposita institusjoner/private 1940-45.
12. https://www.deutsche-biographie.de/pnd116447710.html og https://www.ibsen.uio.no/REGINFO_peJE.xhtml
13. Arkivverket: Sentralpasskontoret- RA/S-1561/D/Da/Daa/L0367. Journalsaker 92-136.
14. Bruland, Bjarte, Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Dreyers forlag Oslo, 2017, s. 678
15. Digitale dokumenter tilsendt fra Magnhild Apeland som viser legeerklæringer fra Solveig Schanche, datert 25.11. 42 og 11.01. 43, samt et registreringskort fra Ullevål sykehus.
16. Sokoll, Gabriele: Julius Elias, Halvdan Koht und das jüdische Exil in Norwegen, Nordische Institut der Universität Kiel (1991) s. 127
17. Digitalt materiale, SAH, Fåberg lensmannskontor, O/Oc/L0004: Jødeboer og borgervakt, 1942–1954 s. 29.
18. Bruland (2017): s. 497–498, 521–522.
19. Møbler og flyttegods ble oppbevart hos Holland Amerika Line. Sokoll (1991) s. 125.
20. Skanna materiale: SAH, Fåberg lensmannskontor, O/Oc/L0004: Jødeboer og borgervakt, 1942–1954, s. 22.
21. Det Mosaiske Trossamfunn, Oslo: AS-11013, Y- 0005. Brev av 22.12.1966, 10.02. 1967 og 17.03.1967.
22. Info fra Audun Renolen Aasbø, Nasjonalbiblioteket: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digimanus_118024?page=0
23. Nasjonalmuseet: NMFK/KH-1001/D/Da/L004, 1946.
24. Nasjonalmuseet: NMFK/NG-1000/D/Da/L-0032, 1948-49. Jnr 35/1948 og utførsel: D/Da/L0034, jnr. 33/49. Mail av 29.09.2021 fra Anna Leung, datter til Lotte Levy, igjen datter av Emma Schoenflies, søster av Julie Elias. Opplysninger om slektsforholdene: Fra arkitekt Magnhild Bergljot Apeland, 13.09. 2021. Cézannes maleri tilhører I dag Walker Art Gallery, Liverpool, Toulouse-Lautrecs maleri: Metropolitian Museum of Art.
25. Gave fra Nasjonalgalleriets Venner, 1961. Lederen av venneforeningen, Ole Henrik Moe, var for øvrig sønn av familieadvokaten og siden mangeårig direktør ved Henie-Onstad kunstsenter. Nasjonalmuseet: NMFK/NG-1000/ A/Ab/Råds- og innkjøpsprotokoll 1940–1964.
Boym, Per: Tegninger av Claude Monet i Norge. Kunst og kultur nr. 2/1990, Vol 73, s. 102-105.
26. Julius Elias egen liste over kunstverk i samlingen. Fra arkivet i Louvre, Paris. Oversendt fra Line Madsen Simenstad, journalist i Klassekampen.
27. Schacht, Roland: Edvard Munchs utstilling i Berlin, Kunst og kultur, Volum 14, 1927 s. 68 og Woll, Gerd. Edvard Munch: Samlede malerier B.1: 1880–1897. Catalogue Raisonné, Cappelen Damm AS, (2008), s. 131. E-post fra G. Woll 08.10.21: «I Pola Gauguins bok om Munch fra 1946 oppgis Mustad som eier (i bildefortegnelsen). Harald Holst Halvorsen skriver i sin katalog (1951) over Munch-bilder han hadde hatt mellom 1915 og 50: Dans i Botsfengslet, malt 1884. Opprinnelig tilhørt norgesvennen dr.philos. Elias, Berlin fra hvem det kom hjem til Norge. Det kan jo tyde på at han hadde bildet en kort stund mellom Julie Elias og Christian Mustad.»
28. «Entartete Kunst», digitalisert katalog, V&A. https://www.vam.ac.uk/articles/explore-entartete-kunst-the-nazis-inventory-of-degenerate-art#? s. 9.
