Foto: Iwan Baan

Det nye Nasjonalmuseet er blitt til i spennet mellom klassiske idealer og modernistiske formgrep. Slik skiller det seg fra mange andre nye museumsbygg i verden.

Innerst i vika ved Aker brygge, bak bygget som en gang var en del av togstasjonen hvor mange startet ferden vestover ut av Oslo, står det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Det store bygget er preget av enkle, horisontale linjer, med en hoveddel i grå skifer, og en lysende marmorglasshall – Lyshallen – hvilende på toppen. Sammen med de historiske monumentene Rådhuset og Akershus festning, rammer det inn Rådhusplassen og havna. 

Det nye Nasjonalmuseet:

  • Museet er tegnet av det tyske arkitekturkontoret Kleihues + Schuwerk. Hovedarkitekten er Klaus Schuwerk.
  • Bygget er 54 600 kvadratmeter stort.
  • Publikumsområdene ligger i den fremre delen, fordelt på tre etasjer og en underetasje. Her finnes blant annet 13.000 kvadratmeter utstillingssaler, i tillegg til formidlingsrom, stort bibliotek, takterrasse, flere serveringssteder, en butikk og fasiliteter som garderobe og toaletter.
  • Den bakre delen er fem etasjer høy, og inneholder blant annet magasiner, verksteder og kontorer.
  • Navnet på konkurranseutkastet er Forum artis - en plass der ulike kunstarter møtes. I museet skal det vises både billedkunst, arkitektur, design og kunsthåndverk.

Unik begivenhet

– Dette er en unik historisk begivenhet. De færreste generasjoner opplever å kunne følge byggingen av et helt nytt nasjonalmuseum, sier Talette Rørvik Simonsen, arkitekturhistoriker og forsknings- og utviklingsansvarlig ved Nasjonalmuseet. Hun har sett nærmere på hvordan bygget forholder seg til arkitekturhistorien, og til de mange andre store museumsbyggene som har blitt oppført omkring i verden i nyere tid. 

Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg.

Simonsen forteller at prosjektets hovedidé er todelt. Målet var å skape et bygg som er synlig i bybildet og dermed markerer Nasjonalmuseet som en viktig kulturinstitusjon. Samtidig har arkitektene jobbet med å finne en utforming som ikke skal konkurrere med Rådhuset, Akershus festning eller Vestbanens vernede stasjonsbygninger. Den enkle formen skal gi verdighet, og samtidig stramme opp det visuelle mangfoldet i området. 

Internasjonal trend: Ikonisk arkitektur

I dag er museer blant de mest attraktive oppgavene for en arkitekt. Å tegne et museum kan gi stor anerkjennelse og synlighet blant både fagfolk og publikum.

Mange av disse byggene omtales som ikonisk arkitektur. Slik arkitekturhistoriker Charles Jencks definerer det i boka «The Iconic Building: The Power of Enigma», betyr det bygninger med slående og lett gjenkjennelige former, som også gir metaforiske assosiasjoner. I Norge er Astrup Fearnley (Renzo Piano, 2012) et godt eksempel, der seilformasjonene i takstrukturen symboliserer sjøfartens betydning for landet. Et annet kjent eksempel er Bilbaos Guggenheim-museum. 

– I dag blir ofte symboleffekten det viktigste premisset i konkurranser om museumsbygg. Når det gjelder nybygg kan det også virke som mange forventer at de skal ha en viss dramatikk, og noen konkurranseutkast fremstår som arkitekturfantasier man ikke kan tro det er mulig å realisere. Denne spektakulære museumsarkitekturen blir ofte kritisert for å ta fokus bort fra kunsten som vises, sier Simonsen. 

Bygger på klassiske idealer

Hun forteller at Klaus Schuwerk, arkitekten bak det nye Nasjonalmuseet, er en av dem som markerer seg som kritisk til denne utviklingen. 
– Han er skeptisk til det han ser på som en døgnfluearkitektur som handler om å dyrke «arkitektgeniets ego», og som etter kort tid vil fremstå datert. Selv er Schuwerk opptatt av den romerske arkitekten Vitruvius og hans begrep firmitas, som viser til de solide og varige egenskapene ved arkitekturen. Han mener disse egenskapene forsømmes i forbrukersamfunnets arkitektur, med effektsøkende materialer av begrenset varighet og estetiske idealer uten lange tidsperspektiver. Han vil skape en arkitektur som ikke er estetisk forførende, men som man vil forstå verdien av over tid. Det nye Nasjonalmuseet er for eksempel bygget i materialer som skal vare i flere hundre år – som skifer, eik og bronse. 

Artikkelen er basert på Talette Rørvik Simonsens foredrag «Lyshallen og det nye Nasjonalmuseet». Foredraget kan ses her

Kilder: 
Birgitte Bye, «Berlin – Napoli – Oslo og tilbake igjen… Arkitekten som elsker gjentakelser.» i «Prosjekt nytt Nasjonalmuseum», informasjonsbrosjyre utgitt av Statsbygg.

  • Charles Jencks, The Iconic Building: The Power of Enigma, London: Frances Lincoln, 2005.
  • Gunnar Liestøl og Andrew Morrison, «The power of place and perspective. Sensory media and situated simulations in urban design.» i Adriana de Souza e Silva & Mimi Sheller (red.), Mobility and Locative Media: Mobile Communication in Hybrid Spaces (Changing Mobilities), London/New York: Routledge, 2015. 
  • Joel Robinson, «Introducing Pavilions: Big worlds under little tents.», Open Arts Journal, 2013–2014 ,no. 2.
  • «Juryrapport, Åpen plan- og designkonkurranse, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design», Oslo: Statsbygg, 2010.
  • Klaus Schuwerk i intervju med Talette Rørvik Simonsen, 22.01.2020.  
    Victoria Newhouse, Towards a new Museum, utvidet utgave, New York: Monacelli Press, 2006.