Om store mager, pupper, impotens og mannlig hysteri
I et mannsdominert bildehoggermiljø møtes to kvinner. De utvikler et langt vennskap gjennom en felles lidenskap for å utvide begrepet for hva en skulptur kan være.
Tekst av seniorkurator for samling og utstilling Andrea Kroksnes
Louise Bourgeois og Alina Szapocznikow møttes på slutten av 1960-tallet i Carrara i Italia, der de begge arbeidet i marmorbruddene. Den toskanske byen som ligger ved det liguriske hav, midt mellom ruvende hvite marmorfjell og feriesteder – så som det berømte Viareggio, hvor badegjester fyller strendene sommeren gjennom – var et fasjonabelt møtested for samtidskunstnere fra hele verden.
Bourgeois var kommet dit etter råd fra en venn, den amerikanske skulptøren Jacques Lipchitz, og jobbet ved flere støperier i Carrara i uker om gangen fra 1967 til 1971. Her, i det tette og fruktbare miljøet langt hjemmefra, var det lett å bli kjent med folk, få og gi informasjon og diskutere ideer. Listen over kunstnere Bourgeois møtte der, omfatter alt fra den veletablerte engelske billedhoggeren Henry Moore – som hun leide atelieret til etter at han reiste – og den japanske skulptøren Isamu Noguchi, til den unge polske kunstneren Alina Szapocznikow. I brevene til mannen Robert Goldwater beskrev hun hvor inspirerende disse møtene var. Samtidig var hun også klar over at kollegaene kunne bli inspirert av arbeidet hennes, og hun ga uttrykk for en nesten nevrotisk frykt for å bli plagiert.