Portretter som setter scenen

Mange av Nasjonalmuseets portretter ble i utgangspunktet kjøpt inn kun for å vise hvordan draktene i samlingen ble brukt.

Kunstindustrimuseet tok tidligere inn en stor andel portrettmalerier hvor motivet var mye viktigere enn kunstner og opprinnelse. Det er først i nyere tid at disse kunstverkene har fått fortelle sin egen historie.

Direktørens drøm om drakt

Thor B. Kielland var direktør ved Kunstindustrimuseet i Oslo mellom 1928 og 1960, og en tydelig skikkelse i museums-Norge. Kielland jobbet for å få etablert et eget draktmuseum i Oslo. Det lykkes han ikke med, men han var ansvarlig for to store bemerkelsesverdige draktparader i 1933 og 1952. Med paradene fikk han presentert drakthistorien på en spektakulær måte, med byens borgere kledd i historiske antrekk, akkompagnert av dans, musikk og foredrag. Kunstindustrimuseets mål var å dokumentere alt av historiske drakter i Norge, og med dette etablere en fortelling om den norske bynære moten, med sine europeiske impulser.

Et lite bidrag til drakthistorien

I 1952 ga direktøren ut en liten bok kalt Draktbilder i Kunstindustrimuseet i Oslo.

Det er interessant at han allerede i tittelen påpeker at maleriene i museets eie er «draktbilder». De ble ikke kjøpt inn for å si noe om malerkunsten eller fokusere på et kunstnerskap. De var snarere ment å skulle bidra til en helhetlig presentasjon i stilrommene og draktgalleriene. Ifølge Kielland selv «kler og forklarer de en møbelsamling» og fungerer som «et supplement til museets draktsamling». Direktøren avslutter forsiktig med at:

Jeg vil til slutt bare be om at billedheftet ikke tas mer høytidelig enn det er ment: Et lite bidrag til drakthistorien.

Portretter for å fylle samlingens historiske hull

Noen av portrettene har fungert som en «missing link», ved å vise drakter museet ikke har, eller frisyrer og effekter som bidro til å gi et mer helhetlig bilde av drakthistorien.

Et slikt eksempel er portrettet av Hulleborg Hielm, født Abel, som ble malt rundt 1780. Hun er avbildet i en rød, blomstret kjole som er pyntet med sløyfebånd og flor, og smykker. Hun bærer også en imponerende høy, pudret frisyre, med blondekyse på toppen.

Sammenstiller man dette portrettet med en rustrød kjole fra rundt samme tid, får man et inntrykk både av kjolen alene og av motebildet i 1780.

Andre portretter viser drakter og smykker som samsvarer med ting i museets samlinger. Et eksempel er det lille portrettet av prinsesse Charlotte Amalie av Danmark-Norge, som på glimrende vis demonstrerer 1700-tallets store smykkesett i bruk.

Portretter som setter scenen

Mange av portrettene var ment å fylle rommene med menneskelig innslag. Et spennende portrett i denne sammenheng er generalmajor Louis Claude le Normand de Bretteville.

Generalmajoren er avbildet sittende på en forgylt stol, dels foran et vindu og dels foran en bokhylle. Han er ikledd en moteriktig blå fløyelsdrakt, og han spiller harpe. Portrettet hang i lang tid i et rom viet rokokkoen, og slik ble Bretteville det menneskelige innslaget i rommet. Dette ble understreket av en sjeldenhet som var plassert foran portrettet: en harpe – og ikke en tilfeldig valgt en, men nøyaktig den samme som er avbildet i portrettet. Tilfeldigheter førte til at både portrettet og harpen endte opp i Norge, først hver for seg og i dag gjenforent. Sammen gir de inntrykk av både klesdrakt, interiør og musikk fra perioden – i vinduskarmen ligger nemlig notene man får anta Bretteville spiller etter: J. C. Fischers menuett, som særlig ble populær via Mozarts klavervariasjoner.

De private portrettene

En tredje kategori det finnes rikelig av i samlingen utgjør en egen sjanger: miniatyrportrettene. Ofte var de ment å bæres på kroppen som et smykke, eller skjult i en liten beholder som kun eieren hadde tilgang til. Noen av dem har en hårlokk festet på baksiden, og de er tett knyttet til enten den avbildede eller til eieren.

Et slikt miniatyrportrett kan sees i det tidligere viste Monsengarnityret, hvor det som i dag er en brosje, opprinnelig ble brukt som et armbånd. Brosjen har tilhørt Helene Cathrine Büchler, som bodde på Linderud gård, og viser trolig hennes avdøde far, Johan Georg Büchler, omgitt av blå forglem-meg-ei i emalje.

Et annet miniatyrportrett viser kong Christian IV av Danmark-Norge. Ulikt de andre er ikke dette malt, men brodert. Bittesmå sting av silke er brukt for å gjenskape kongens barokkdrakt med blondekrage og den karakteristiske hårsveisen, basert på et kobberstikk av Simon de Pas fra 1633.

Ifølge tradisjonen skal dette miniatyrportrettet ha vært brodert av grevinne Christina Ulfeldt, datter av kong Christian IV og Kirsten Munk, i de 22 årene grevinnen satt i fangenskap for medvirkning til forræderi.

I memoarene «Jammers Minde» beskriver grevinnen hvordan hun fikk smuglet inn en brodernål. Hun rakte opp silkebånd fra klærne sine for å lage tråd som hun kunne brodere med. Hvorvidt akkurat dette miniatyrportrettet er et resultat av dette er umulig å vite, men i så fall kan portrettet tolkes som en kraftig forsvarstale: Grevinnen var fengslet uten lov og dom, og ved å brodere sin far, befester hun sin rolle som kongsdatter.

Portrettenes plass i det nye Nasjonalmuseet

Miniatyrportretter har ofte inngått i større tablåer med tema som metallkunst, malerkunst eller personlige gjenstander. I det nye Nasjonalmuseet, som åpner i 2021 blir det broderte portrettet av kong Christian IV presentert i eget monter, i et rom viet broderi. Det er med andre ord teknikken som da står i fokus.

Museet skal også stille ut Monsengarnityret med miniatyrportrettet av Johan Georg Büchler, og portrettet av Bretteville og hans originale harpe, i et rom med 1700-tallet som bakteppe.

Litteratur

  • Henrik Glahn: Tysk barok-cembalo og fransk rokoko-harpe, i Kunstindustrimuseets årbok 1950-1958 (1960)
  • Thor B. Kielland: Draktbilder i Kunstindustrimuseet i Oslo (1952)
  • Anne Kjellberg: Intervensjoner. Gammel broderikunst møter ny, i Nålens øye. Samtidsbroderi (2014)
  • Aase Bay Sjøvold: Om moter, drakt og Kunstindustrimuseet i Oslo, i Kunstindustrimuseets årbok 1972-1975