Retten til å være helt seg selv

Christer Strömholms fotografier av kvinnene han møtte i Paris på 1960-tallet viser en kamp for frihet og retten til å eie sin egen kropp.

To kvinner

Tekst av kommunikasjonsrådgiver Ellisiv Brattfjord

Dette er en bok om søken etter en egen identitet, om retten til å leve, om retten til å eie og kontrollere sin egen kropp. Dette er også en bok om vennskap og en redegjørelse av det livet vi levde i nabolaget rundt place Blanche og place Pigalle.
– Christer Strömholm (fra introduksjonen til Vännerna från Place Blanche, 1983).

Den svenske fotografen Christer Strömholm bodde i Paris på 1950 og 60-tallet. Her ble han kjent med transmiljøet ved Place Blanche og fotograferte mange av kvinnene han møtte. Flere av fotografiene ble senere publisert i boka Vännerna från Place Blanche (1983). Boka har blitt et vitnesbyrd om å velge sin egen identitet på tross av stigmatisering og en betydelig personlig risiko. Fotografiene hadde sjelden blitt vist før denne boka kom ut i 1983 og er fra en tid da bilder av transpersoner sjelden ble sett i det hele tatt.

Foto: Nasjonalmuseet

Vännerna från Place Blanche

  • Vännerna från Place Blanche ble utgitt for første gang i 1983 av ETC Förlag.
  • Boka ble utgitt på nytt på fransk (Les amies de Place Blanche) i 2011, med intervjuer med to av de fotograferte kvinnene, Jacky og Nana (Utgitt av Aman Iman).
  • Versjonen fra 1983 har blitt et samlerobjekt.
  • Vännerna från Place Blanche blir tilgjengelig for deg i biblioteket i det nye Nasjonalmuseet når det åpner i 2022.

Place Blanche

  • Place Blanche ligger i bydelen Montmartre, i Paris.
  • Plassen er også kjent for cabaretscenen Moulin Rouge, og ligger i nærheten av Pigalle.
  • Rundt denne plassen fant mange transpersoner et tryggere sted enn der de opprinnelig kom fra, rundt midten av 1900-tallet. Hit kom mange fra blant annet Algerie, Spania og Italia.

Fotografen som flyttet inn

Jeg møtte Christer i 1959. Han spurte om han kunne fotografere meg. Han ble raskt en venn. Christer likte å ta oss med på små rare kafeer. Han stilte aldri spørsmål. Han introduserte meg til og med for sønnen sin.
– Jacky i Les amies de Place Blanche (2011).

Strömholm arbeidet innenfor det subjektive fotografiet. Han var en periode med i Otto Steinerts gruppe Fotoform, som fremmet et subjektivt og kreativt blikk fremfor det mer distanserte og objektive. Bildene har harde kontraster mellom sort og hvitt, med ulike nivåer av detaljbeskrivelse. Strömholm søkte en direkte individuell beskrivelse av de han fotograferte, ifølge Eva Klerck Gange, kurator i Nasjonalmuseet.

Dette er en deltagende form for fotografi, hvor fotografen lever tett på dem han fotografer, noe vi også ser hos den amerikanske fotografen Nan Goldin,
sier Klerck Gange.

For Goldin startet karrieren med å fotografere transpersoner i Boston på 1970-tallet. Dette var et miljø hun selv var en del av. I likhet med Goldin, går Strömholm tett på menneskene han fotograferer, uten å dømme.

– Både Strömholm og Goldin fotograferte sine venner og kom dermed tettere på deres personlige historie enn det en utenforstående ville ha gjort, forteller Klerck Gange.

Da Christer viste meg bildene han hadde tatt av meg, ble jeg glad. I hans fotografier så jeg meg selv.
– Nana i Les amies de Place Blanche.

Christer Strömholm

  • Svensk fotograf.
  • Levde 22. juli 1918–11. januar 2002.
  • Var med i Otto Steinerts gruppe Fotoform, som jobbet med det subjektive fotografiet.
  • Var med å starte Fotoskolan i Stockholm i 1962 og var skolens første direktør.
  • I 1998 fikk han Hasselbladprisen 1997. Prisen deles ut årlig til en som har utført en «framstående fotografisk gjerning».
  • Strömholms bilder regnes som en tidlig form for ”street photography”.

Strömholm i Nasjonalmuseet samling:

  • Nasjonalmuseet har 54 fotografier av Strömholm i samlingen.
  • Flere av disse er fra Place Blanche eller andre transmiljøer i Europa rundt midten av 1900-tallet.
Kvinne og hund på hotellrom
Melina, 1962. Nasjonalmuseet, Robert Meyer Collection. © Christer Strömholm / Strömholm Estate

Et dobbeltmoralsk Frankrike

”Dette var en tid da General de Gaulle styrte Frankrike. Det var krig i Algerie og ”Tante Yvonne”, som vi kalte Madame de Gaulle, var selve inkarnasjonen av moralen. Det ble hun som skulle bestemme over mine venners liv. En mann kunne gå med sminke, parykker, ikle seg bluser eller til og med tettsittende skinnbukser, men han kunne ikke gå med skjørt. Ikke en mann!”
– Christer Strömholm, 1983.

Å leve på andres premisser

I Paris på 1960-tallet kunne du ikke få jobb uten ID-kort. Flere av kvinnene som Strömholm ble kjent med fikk dermed ikke det man anså som ”anstendige” jobber, ettersom de ofte hadde et utseende som ikke passet med navnet på ID-kortet.

Flere ønsket kjønnsbekreftende behandling. Det fantes hormonbehandlinger i Europa på 1960-tallet, men dette var det mange leger som nektet å tilby. Selvbehandlingen som mange følte seg nødt til å gjøre, innebar ofte stor risiko for feildoseringer og alvorlige bivirkninger.

Enkelte av kvinnene som Strömholm ble kjent med måtte jobbe som sexarbeidere, for å i det hele tatt ha et håp om å tjene nok penger til å ha råd til kjønnsbekreftende operasjoner i Casablanca, et av få steder hvor dette var tilgjengelig på 1960-tallet, skriver Strömholm i 1983. I 1960 ble det forbudt med bordeller og hallikvirksomhet i Paris, men det å kjøpe og selge sex var fortsatt tillatt. Allikevel kontrollerte politiet virksomheten rundt Place Blanche.

”Politiet var forferdelige. De tok oss med, uansett om vi jobbet på gatene eller ikke. Vi ble plassert på benker, ofte buret inne, i timesvis før vi fikk slippe ut dersom vi betalte boten for å ha vært kledd som en kvinne utenom karnevaltiden”, sier Nana i Les amies de Place Blanche.

Strömholm beskriver hvordan kvinnene rundt Place Blanche opplevde at den krenkende og stigmatiserende kontrollen utført av politiet om kveldene, myknet opp om natten.

I de små timene kunne vennene mine leve ut sine liv som kvinner.
– Christer Strömholm, 1983

Kvinne på gammelt torg i Paris
Nana på Marché Lepic, 1960. © Christer Strömholm / Strömholm Estate

Situasjonen for kvinnene på Place Blanche kan minne om dobbeltmoralen som hersket rundt prostitusjon i 1800-tallets Kristiania, kanskje aller best poengtert i Christian Krohgs roman Albertine og det enorme maleriet Albertine i politilegens venteværelse (begge 1887).

”Den franske (red.) staten nærmest tvang folk til prostitusjon, selv om de samtidig lot som at de ville bekjempe det”, skrev Strömholm i Vännerna från Place Blanche (1983).

Gode allierte

Hver natt grep jeg pipen, mitt gamle Leica-kamera, noen Tri-X-filmer og den fransken jeg kunne og gikk ned til brasseriet på Place Blanche. Alle visste hva jeg gjorde. Jeg knipset aldri ”stjålne” fotografier. Jeg jobbet uten blitz; det eneste jeg trengte var det lyset som allerede var der; ofte neon-lys,
skriver Strömholm i Vännerna från Place Blanche.

– Strömholm ville støtte disse kvinnene og synliggjøre deres liv, sier Klerck Gange.

Nana forteller også i Les amies de Place Blanche (2011) at det var sterke vennskap og solidaritet blant kvinnene på Place Blance:

”Hvis en av oss hadde lite penger, hjalp de andre til. Vi var en sammensveiset gjeng. Helvete brøt virkelig løs om en av oss ble angrepet av en fyr”.

To kvinner og kattunge på seng
Cobra og Caprice, 1961. © Christer Strömholm / Strömholm Estate

– At disse transkvinnene har følt seg trygge nok til å bli tatt bilder av er sterkt og vakkert å se, sier Isak Bradley, en av arrangørene av Transgender Awareness Week i Norge.

Ved å legge til rette for synlighet, representasjon og felleskap ønsker transbevissthetsuken å ta ett skritt på veien for å sikre transpersoners grunnleggende rettigheter i Norge og globalt.

– Bare nå nylig fikk transpersoner endelig diskrimineringsvern i Norge, forteller Bradley.

Transgender Awareness Week

  • I 2020 har den nystartede organisasjonen SAGA (Sexuality and Gender Acceptance) slått seg sammen med Skeiv Verden Vest og PKI (Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens) for å skape Norges første Transbevissthetsuke (Transgender Awareness Week).
  • Festivalen arrangeres av transpersoner og for transpersoner. Festivalen er dedikert til synliggjøring av transpersoner og utfordringer knyttet til å leve som transperson.
  • "Både i Norge og globalt gjenstår det mye når det gjelder å sikre transpersoner grunnleggende menneskerettigheter", forteller en av grunnleggerne, Isak Bradley.
  • Transgender Awareness Week arrangeres for første gang som festival i Norge i år, men har de siste årene blitt organisert flere steder i verden (Wikipedia, 2020).

Du finner hele det digitale festivalprogrammet og mer informasjon på Transgender Awareness Weeks Facebook og Instagram.

Transperson

Personer med kjønnsidentitet(er) eller kjønnsuttrykk som bryter med det samfunnet forventer av dem på grunnlag av hvilket kjønn de fikk tildelt ved fødselen. Noen transpersoner er kvinner eller menn, andre er verken menn eller kvinner og noen kategoriserer ikke sin egen kjønnsidentitet.

Trans handler om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, ikke om seksualitet. Transpersoner kan være skeive, lesbiske, hetero-, bi- eller homofile. Noen transpersoner har medisinsk behov for å modifisere kroppen sin slik at de føler den stemmer med deres identitet.

Begrepsforklaring fra Foreningen FRI: https://www.foreningenfri.no/informasjon/begreper/

Oversettelse av sitater til norsk av redaksjonen.

Kilder og videre lesning: