Tekst av kommunikasjonsrådgiver Matias Helgheim
Lysende øyne i skogstjernet. En trerot med en finurlig form … som kanskje beveger seg hitover? Ei budeie med langt lyst hår lokker unge gutter ut i myra.
Bildene er nok til å sette nervøse tanker i hodet en sen sommerkveld. Fascinasjonen for naturens mystiske sider og underlige fenomen preger Theodor Kittelsens verk, og sagnene han illustrerte. Black metal-musikere og fantasy-fans omfavner ham. Kittelsens mørke univers fengsler fortsatt.
Se flere av Kittelsens skumle skapninger i Nasjonalmuseets digitale samling
Best kjent er kanskje Kittelsen for å illustrere norske eventyr og sagn, blant annet Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr (1883–1887), Udvalgte folkeeventyr (1907) og Barne-Eventyr og Nye Barne-Eventyr (1909–1910).
Men enda mer grusomme er nok likevel Kittelsens illustrasjoner til boken Svartedauen (1900). Troll og fabeldyr kunne ikke måle seg med en krokete gammel kjerring som sprer død.
Øinene dybt i dødningskallen, ruller, rinder,
skjeler og stikker, hvast som syler,
lyser og ser i mørket som katten.
Da Kittelsen skrev og illustrerte Svartedauen, satte han på nytt frykten i folk for en pandemi og personifiserte for all tid Pesta som en dødningaktig kjerring på ferd fra gård til gård. Ifølge sagnet kom Pesta til gårds med sopelime hvis alle skulle dø, men kom hun med riven ville noen overleve.
Kittelsens illustrasjoner satte spor. Tidligere Mayhem-medlem Varg Vikernes brukte tegningene som albumomslag for soloprosjektet Burzum. Og Kittelsens troll ble utgangspunkt for den internasjonalt anerkjente norske filmen Trolljegerne fra 2010. «Trollene våre ligger nær opp til Kittelsen», sa filmskaperne den gang.
Vi blir nok ikke kvitt disse skrømtene med det første.
