Tidemands «Portrett av en ung mann»

Adolph Tidemand ble født i 1814, samme år som Norge fikk sin grunnlov, og hans kunst er et uttrykk for den unge nasjonens økende selvbevissthet på 1800-tallet. I dag står Tidemand igjen som den viktigste folkelivsmaleren i norsk tradisjon, og med sin kunst kom han til å løfte fram den norske bondekulturen, både for et norsk og et internasjonalt publikum. Mest kjent er vel Brudeferd i Hardanger fra 1848, som han malte sammen med sin venn, landskapsmaleren Hans Gude. Blant andre av hans viktigste verk finner vi Haugianerne, også det malt i 1848, og Bjørnejegerens hjemkomst fra 1862. 

Allerede i barndommen viste Tidemand interesse for tegning, og som 18-åring i 1832 reiste han til København for å studere til å bli "historiemaler". Nærmere bestemt var hans intensjon å vie seg til skildringen av viktige scener fra nasjonens historie. Det var først under en studiereise i Norge i 1843 at Tidemand besluttet seg for å vie seg til skildringen av norsk folkeliv. Planen om å bli historiemaler lå fast da hans studier i København nærmet seg slutten i 1837. Hvor han skulle fortsette studiene var derimot ikke avklart. På denne tiden var det vanlig for danske kunstnere at deres første utenlandsreise gikk til München, og deretter til Roma, men Tidemand skulle i stedet komme til å fortsette sine studier i Düsseldorf.

Et møte med en polsk-jødisk mann som satt modell for ham i 1837 skal ha vært viktig for Tidemands valg om å reise til Düsseldorf. Da mannen satt for Tidemand, fortalte han om viktige Düsseldorf-kunstnere han hadde sittet modell for, og ikke minst om det friske kunstnerlivet i byen ved Rhinen. Før Tidemand hadde malt hodet ferdig, skriver Tidemands biograf Lorentz Dietrichson, var München strøket fra reiseplanen og Düsseldorf satt i stedet. Dietrichson tillegger dette møtet stor betydning, og stiller seg følgende spørsmål: «Hvem formaar at maale Omfanget af den Betydning, hin Jøde har havt ikke blot for Tidemand, men for hele den norske og svenske Kunsts Retning i to Decennier?» Møtet med denne mannen er ikke blitt vektlagt i senere faglitteratur, men det er verdt å merke seg, fordi den sier noe viktig om hvor internasjonalt og multikulturelt miljøet Tidemand skulle bli en del av i Düsseldorf faktisk var.  

Tidemands første gjennombrudd kom våren 1841. I Düsseldorf-akademiets mesterklasse ferdigstilte han sin første store historiske komposisjon, Gustav Vasa som taler til Dalkarene i Mora kirke. Bildet ble innkjøpt av den viktige kunstforeningen i Rhinland, og det var blant annet pengene fra dette salget som satte Tidemand i stand til endelig å kunne legge ut på en studiereise sommeren 1841, med München og Roma som mål. Endelig skulle den vordende historiemaleren få se de nye monumentale historiemaleriene i München, og ikke minst skulle han få se Rafaels og andre gamle mesteres verk i Italia.  

Adolph Tidemand startet på reisen sørover 8. juni 1841. Han reiste både med dampskip og hest og kjerre langs Rhinen mot München. Han besøkte mange severdigheter, byer, landsbyer og kunstnere på veien. Nesten tre og en halv måned senere, 21. oktober, ankom Tidemand Italia. Den lange tiden kunstneren brukte på reisen sørover, og alle avstikkerne han tok, viser klart at det var selve reisen og de menneskene han møtte på veien som var den viktigste årsaken til at han la ut på denne reisen.

Det er flere skisser som er kjent fra året 1841, særlig fra den tiden Tidemand først kom til Roma. Han tegner romerske severdigheter som Tempelet for Hercules Victor (feilaktig angitt som Vestatempelet av Tidemand) og mennesker i spesielle klesdrakter (astrologer i Subiaco og en pilegrim i Roma). Noen av disse tegningene er datert nøyaktig.

Ettersom reisen sørover tok flere måneder, kan vi ikke trekke noen sikre konklusjoner om nøyaktig hvor maleriet er laget. Den svarte befolkningen i Europa var ikke stor, men på 1700-tallet var det flere tusen svarte i Frankrike, og tilsvarende antall i Benelux, og flere hundre i Skandinavia, Tyskland og Russland. I Europa var det å møte en svart person ikke så sjelden hendelse som man kanskje skulle tro. At samfunnet i Europa en gang var helt hvitt er en myte. Den svarte delen av befolkningen var svært mangfoldig, og de var enten født i Europa, kom fra kolonier i Afrika eller fra Mellom- eller Nord-Amerika.

Tidemand var sannsynligvis interessert i å male den unge mannen på grunn av hudfargen hans. Svarte mennesker var lenge gjenstand for en fascinasjon i europeisk kunst. På overflaten virker portrettet realistisk, vakkert, romantisk og fengslende. Dette verket er ikke en stereotypisk fremstilling av en ung svart mann. Verket skiller seg ut i 1800-tallets kontekst, hvor stereotypiske bilder av svarte mennesker var vanlig, med overdrevne ansiktstrekk, bred nese, røde lepper og markert panne. Samtidig ble svarte modeller ofte presentert i underdanige roller, som villmenn eller som seksualiserte kropper. Svarte mennesker er overrepresentert i tjenerroller i tidlig moderne europeisk malekunst.

På 1800-tallet var det et tegn på mote og velstand å ha svarte tjenere i staben. De var «ansatt,» men fikk som oftest ikke betalt for arbeidet, og var dermed i praksis slaver. Bildet laget av den nederlandske maleren Jan van Bijlert  i Nasjonalmuseets samling, framstiller en ung tjener. 

Portrett av en ung mann gir opphav til flere spørsmål enn svar. Vi har ennå ikke klart å identifisere den unge mannen som ble brukt som modell for maleriet. Fra arkivene vet vi mye om folk i offentlige roller, så som politikere, og om folk lenger oppe på rangstigen. Men vi vet veldig lite om vanlige folk med vanlige jobber på 1800-tallet. Den unge mannens identitet en fortsatt en gåte, men om vi finner andre ledetråder, har vi kanskje en mulighet til å finne ut hva han het og hvor Tidemand møtte ham. Da vil vi kunne fortelle hans historie.

Letingen etter svar fortsetter, og gjør at vi i større grad innser at vi kan fortelle ulike historier om verkene i samlingen. Vi ser avvik fra det dominerende temaet om «norskhet» som ofte går igjen i Tidemands kunstverk. I løpet av sin karriere som kunstmaler var han mer enn en kunstner som studerte nordmenn.

Dette portrettet gjør at vi kan sette spørsmålstegn ved den nasjonale og koloniale arven og lære oss å fortelle historier om europeere som ikke stemmer med det hvite narrativet skrevet av fortidens historikere. Ved å sette søkelyset på disse verkene, og finne ut hvordan vi skal snakke om dem, kan vi lære mer om historier og mennesker i samlingen som så langt har stått i skyggen.

Kilder:

• David Bindman og Henry Louis Gates, Jr. (ed.)., The Image of the Black in Western Art, Volume IV: From the American Revolution to World War I, Part 1: Slaves and Liberators — Part 2: Black Models and White Myths, Boston 2012
• Mischa Honeck, Martin Klimke, Anne Kuhlmann (ed.), Germany and the Black Diaspora: Points of Contact, 1250-1914, Brooklyn New York 2013.
• Adrienne L. Child og Susan H. Libby (ed.), Blacks and Blackness in European Art of the Long Nineteenth Century, Farnham & Burlington 2014
• Elmer Kolfin og Epco Runia (ed.), Black in Rembrandt’s time, Zwolle 2020
• Olivette Otele, African Europeans: An Untold History, London 2020
• Frode Ernst Haverkamp og Marit Ingeborg Lange (red.), Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande...... , Oslo 2003: https://www.nb.no/nbsok/nb/90a1425ba7f3b2508a405e39d9e27268?lang=no#0
• Jan Askeland. Adolph Tidemand og hans tid. Oslo: Aschehoug, 1991: https://www.nb.no/items/bdfce9051516469287e29b92b255a8a0?page=0&searchText=askeland%20tidemand
• Lorentz Dietrichson. Adolph Tidemand: hans Liv og hans Værker. Et bidrag til den norske Kunsts Historie I. Tidemands Ungdomsliv (1814–1850). Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag, 1878: https://www.nb.no/items/5345cdc7a6d76ea47f14cb763aba5aea?page=215&searchText=dietrichson%20%22hin%20j%C3%B8de%22
• Tone Klev Furnes. Adolph Tidemand : 1814–1876 : - at fastholde, hvad endnu bestaar. Oslo: Dreyers forlag, 2019: https://www.nb.no/items/5126681ffff872d57789582fc76fe951?page=0&searchText=furnes%20tidemand