Tidemands «Portrett av en ung mann»

Hva kan Adolph Tidemands «Portrett av en ung mann» fortelle oss om hvordan det var å være svart i 1800-tallets Europa?

Ansiktet til en ung mann

Tekst av kurator Cynthia Osiecki og samlingsmedarbeider Eilif Salemonsen

Dette portrettet av en ung mann er både detaljert og realistisk. Han ser rett forbi tilskueren. I henhold til baksiden er maleriet datert til 1841. Hvem var denne unge mannen? Og hvor malte Adolph Tidemand portrettet av ham?

Om vi skal forsøke å finne svar på dette spørsmålet vil det ta oss på en lang reise der vi antakelig heller ikke vi finne noe entydig svar. Men når vi forsøker å rekonstruere hvem som ble malt, og hvor portrettet ble malt, lærer vi mer om hvordan det var å være svart i Europa på 1800-tallet.

Den ensfargede bakgrunnen og den enkle hvite skjorten gir oss ingen informasjon om den unge mannens identitet. Vi må derfor først se på kunstneren bak maleriet og hvor han befant seg på det tidspunktet det ble malt.

Portrett av en ung mann
Adolph Tidemand, «Portrett av en ung mann», 1841
Foto: Nasjonalmuseet

Folkelivsmaleren Tidemand 

Adolph Tidemand ble født i 1814, samme år som Norge fikk sin grunnlov, og hans kunst er et uttrykk for den unge nasjonens økende selvbevissthet på 1800-tallet. I dag står Tidemand igjen som den viktigste folkelivsmaleren i norsk tradisjon, og med sin kunst kom han til å løfte fram den norske bondekulturen, både for et norsk og et internasjonalt publikum. Mest kjent er vel Brudeferd i Hardanger fra 1848, som han malte sammen med sin venn, landskapsmaleren Hans Gude. Blant andre av hans viktigste verk finner vi Haugianerne, også det malt i 1848, og Bjørnejegerens hjemkomst fra 1862. 

Allerede i barndommen viste Tidemand interesse for tegning, og som 18-åring i 1832 reiste han til København for å studere til å bli "historiemaler". Nærmere bestemt var hans intensjon å vie seg til skildringen av viktige scener fra nasjonens historie. Det var først under en studiereise i Norge i 1843 at Tidemand besluttet seg for å vie seg til skildringen av norsk folkeliv. Planen om å bli historiemaler lå fast da hans studier i København nærmet seg slutten i 1837. Hvor han skulle fortsette studiene var derimot ikke avklart. På denne tiden var det vanlig for danske kunstnere at deres første utenlandsreise gikk til München, og deretter til Roma, men Tidemand skulle i stedet komme til å fortsette sine studier i Düsseldorf.

Et møte med en polsk-jødisk mann som satt modell for ham i 1837 skal ha vært viktig for Tidemands valg om å reise til Düsseldorf. Da mannen satt for Tidemand, fortalte han om viktige Düsseldorf-kunstnere han hadde sittet modell for, og ikke minst om det friske kunstnerlivet i byen ved Rhinen. Før Tidemand hadde malt hodet ferdig, skriver Tidemands biograf Lorentz Dietrichson, var München strøket fra reiseplanen og Düsseldorf satt i stedet. Dietrichson tillegger dette møtet stor betydning, og stiller seg følgende spørsmål: «Hvem formaar at maale Omfanget af den Betydning, hin Jøde har havt ikke blot for Tidemand, men for hele den norske og svenske Kunsts Retning i to Decennier?» Møtet med denne mannen er ikke blitt vektlagt i senere faglitteratur, men det er verdt å merke seg, fordi den sier noe viktig om hvor internasjonalt og multikulturelt miljøet Tidemand skulle bli en del av i Düsseldorf faktisk var.  

Tidemands første gjennombrudd kom våren 1841. I Düsseldorf-akademiets mesterklasse ferdigstilte han sin første store historiske komposisjon, Gustav Vasa som taler til Dalkarene i Mora kirke. Bildet ble innkjøpt av den viktige kunstforeningen i Rhinland, og det var blant annet pengene fra dette salget som satte Tidemand i stand til endelig å kunne legge ut på en studiereise sommeren 1841, med München og Roma som mål. Endelig skulle den vordende historiemaleren få se de nye monumentale historiemaleriene i München, og ikke minst skulle han få se Rafaels og andre gamle mesteres verk i Italia.  

Adolph Tidemand startet på reisen sørover 8. juni 1841. Han reiste både med dampskip og hest og kjerre langs Rhinen mot München. Han besøkte mange severdigheter, byer, landsbyer og kunstnere på veien. Nesten tre og en halv måned senere, 21. oktober, ankom Tidemand Italia. Den lange tiden kunstneren brukte på reisen sørover, og alle avstikkerne han tok, viser klart at det var selve reisen og de menneskene han møtte på veien som var den viktigste årsaken til at han la ut på denne reisen.

Mer enn en rask skisse

Ung, sittende kvinne med rød kjole, hvitt sjal og hvitt forkledet
Adolph Tidemand, «Anunziata», 25. november 1841
Foto: Nasjonalmuseet

I 2003 ble det hevdet at dette verket av den ungen mannen ble malt om bord på dampskipet Constitutionen, som seilte fra Oslo til Kristiansand. Men ettersom Tidemand ikke befant seg i Norge i 1841, kan dette ikke ha vært tilfellet. Tidemand kom ikke tilbake til Norge før i september 1842. Mer nylig, i 2019, ble det skrevet at arbeidet var ett av de første kunstneren malte mens han var i Roma. Imidlertid kan heller ikke denne konklusjonen bekreftes med sikkerhet, ettersom vi ikke har noen dokumentasjon fra kunstneren selv eller hans samtidige der dette maleriet er nevnt. Det er ukjent hvor maleriet befant seg mellom 1841 og 1925. I 1925 kjøpte Nasjonalgalleriet verket til sin samling.

Maleriet er ikke nevnt i boken Adolph Tidemand: hans Liv og hans Værker fra 1878 av den norske kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson. Dette er pussig, ettersom Tidemand døde bare to år før boken ble utgitt. Dietrichson var også godt kjent med Tidemands arbeider i Norge, også de som var i private samlinger, noe som kan bety at maleriet befant seg utenlands på det tidspunktet.

Det er ikke usannsynlig at Tidemand møtte den unge mannen, enten på et dampskip på vei sørover, eller i Roma. Verkets ferdige tilstand og utførelsen med oljemaling på lerret antyder at det var mer enn en rask skisse på et skip. Det er et helt ferdig maleri, noe som betyr at han tok seg tid til å male dette portrettet. Mer enn han gjorde med raske reiseskisser med blyant på papir. Derfor er det mer sannsynlig at det er laget på et sted der han brukte mer tid, slik som i Roma. Men det kan likevel ikke utelukkes at han laget en skisse til portrettet underveis og malte det ferdig på et senere tidspunkt. I samlingen ved Nasjonalmuseet har vi en ferdig skisse til som er laget med oljemaling, men på papir i stedet for lerret. Det er et portrett av en kvinne ved navn Anunziata som ble malt 25. november 1841.

Det er flere skisser som er kjent fra året 1841, særlig fra den tiden Tidemand først kom til Roma. Han tegner romerske severdigheter som Tempelet for Hercules Victor (feilaktig angitt som Vestatempelet av Tidemand) og mennesker i spesielle klesdrakter (astrologer i Subiaco og en pilegrim i Roma). Noen av disse tegningene er datert nøyaktig.

Ettersom reisen sørover tok flere måneder, kan vi ikke trekke noen sikre konklusjoner om nøyaktig hvor maleriet er laget. Den svarte befolkningen i Europa var ikke stor, men på 1700-tallet var det flere tusen svarte i Frankrike, og tilsvarende antall i Benelux, og flere hundre i Skandinavia, Tyskland og Russland. I Europa var det å møte en svart person ikke så sjelden hendelse som man kanskje skulle tro. At samfunnet i Europa en gang var helt hvitt er en myte. Den svarte delen av befolkningen var svært mangfoldig, og de var enten født i Europa, kom fra kolonier i Afrika eller fra Mellom- eller Nord-Amerika.

Pilegrimer til Roma

Roma var et spesielt tilfelle, ettersom den katolske misjonen var aktiv i mange kolonier i Afrika. Derfor var noen av de geistlige og pilegrimene som kom til Roma svarte. Dessuten hadde den etiopiske kirken, som er et av de eldste kristne trossamfunnene i verden, egen kirke og eget kloster i Vatikanet. Kirken Santo Stefano degli Abissini eksisterer den dag i dag, og er fortsatt en av Etiopias offisielle statlige kirker i Roma. 

Bilder av svarte på 1800-tallet

Tidemand var sannsynligvis interessert i å male den unge mannen på grunn av hudfargen hans. Svarte mennesker var lenge gjenstand for en fascinasjon i europeisk kunst. På overflaten virker portrettet realistisk, vakkert, romantisk og fengslende. Dette verket er ikke en stereotypisk fremstilling av en ung svart mann. Verket skiller seg ut i 1800-tallets kontekst, hvor stereotypiske bilder av svarte mennesker var vanlig, med overdrevne ansiktstrekk, bred nese, røde lepper og markert panne. Samtidig ble svarte modeller ofte presentert i underdanige roller, som villmenn eller som seksualiserte kropper. Svarte mennesker er overrepresentert i tjenerroller i tidlig moderne europeisk malekunst.

På 1800-tallet var det et tegn på mote og velstand å ha svarte tjenere i staben. De var «ansatt,» men fikk som oftest ikke betalt for arbeidet, og var dermed i praksis slaver. Bildet laget av den nederlandske maleren Jan van Bijlert  i Nasjonalmuseets samling, framstiller en ung tjener. 

To menn spiller terninger med en dame og en gutt tilstede
Jan van Bijlert, «Terningspillere», antagelig 1620-årene.
Foto: Nasjonalmuseet / Jeanette Veiby

Portrett av en ung mann gir opphav til flere spørsmål enn svar. Vi har ennå ikke klart å identifisere den unge mannen som ble brukt som modell for maleriet. Fra arkivene vet vi mye om folk i offentlige roller, så som politikere, og om folk lenger oppe på rangstigen. Men vi vet veldig lite om vanlige folk med vanlige jobber på 1800-tallet. Den unge mannens identitet en fortsatt en gåte, men om vi finner andre ledetråder, har vi kanskje en mulighet til å finne ut hva han het og hvor Tidemand møtte ham. Da vil vi kunne fortelle hans historie.

Letingen etter svar fortsetter, og gjør at vi i større grad innser at vi kan fortelle ulike historier om verkene i samlingen. Vi ser avvik fra det dominerende temaet om «norskhet» som ofte går igjen i Tidemands kunstverk. I løpet av sin karriere som kunstmaler var han mer enn en kunstner som studerte nordmenn.

Dette portrettet gjør at vi kan sette spørsmålstegn ved den nasjonale og koloniale arven og lære oss å fortelle historier om europeere som ikke stemmer med det hvite narrativet skrevet av fortidens historikere. Ved å sette søkelyset på disse verkene, og finne ut hvordan vi skal snakke om dem, kan vi lære mer om historier og mennesker i samlingen som så langt har stått i skyggen.

Kilder: