«Unboxing» Munch

«Unboxing» som fenomen er kjent fra videoer i sosiale medier. Oftest er det nye (og dyre) innkjøp som pakkes opp av påvirkere og vises fram. Prosjektet i Nasjonalmuseet er først og fremst en oppgave for tekstilkonservatorene. – Men vi vil veldig gjerne vise fram gjenstander fra samlingen til enda flere på nett, sier Hannah Vickers.

– Det er litt rart at man blir starstruck av å vite at det er Edvard Munchs babyjakke, sier Arnesen. – Men klær er så knyttet til kropp. Ved å vite hvem som har brukt noe, kan du se for deg noen du kjenner, deg selv, eller noen du vet navnet på, i plagget. I kunsthistoriefaget finnes det teorier om at originalverk har en «aura», en autentisitet, som bidrar til magien. Det forandrer ikke gjenstanden fysisk, men det kan gi noen historier og bilder i hodet, sier hun.

– Donasjonen fra Inger Munch ble gitt i 1952. Da hadde Edvard Munch lenge vært anerkjent som en av Norges største kunstnere. Inger ga samtidig en stor fotosamling til Oslo Museum, så hun var nok en kvinne som var veldig bevisst på sitt eget og familiens ettermæle, sier Arnesen.

Etter at babyjakken er funnet (igjen) begynner jobben med å koble gjenstanden til tekst og informasjon. Babyjakken finnes på et fotografi av mor og sønn fra da Edvard var rundt ett år gammel. – Flere som har jobbet i museet har helt sikkert visst at den finnes i samlingen, men de har sluttet. Skriftlig dokumentasjon finnes også, men den er håndskrevet, eller i hvert fall ikke digitalisert, og ofte mangler vi foto av gjenstanden, forklarer Arnesen.

Tekstil redningsaksjon 

Det haster å få en del av plaggene ut av de gamle eskene. – Tekstiler lever sitt eget kjemiske liv, og disse lever under dårlige kår. Det er ikke bra, sier Arnesen.

Utpakking og ompakking gjøres for å ta enda bedre vare på tekstilene for framtiden. – Babyjakka til Munch er ikke grunnen, men den blir et symbol på alt som finnes i den vidunderlige samlingen til Nasjonalmuseet, sier Arnesen. 

Selv om innholdet i eskene er registrert fra før, er det umulig å vite nøyaktig hva som er i en eske før den åpnes på ny. I løpet av «unboxing»-prosjektet skal tekstilkonservatorene åpne alle eskene. – Men hvis noen sier ifra om en spesifikk gjenstand, og har et inventarnummer, da kan jeg prioritere den. Det er enda morsommere for meg når sånne som Janne kommer med en konkret oppgave, sier Vickers.

Hun synes arbeidet er både spennende og skummelt. – Jeg elsker å åpne eskene og se hvilke ting som er inni. Noen ganger gjør det vondt å se hvor most og sammenklemt de ligger nedi der, da må jeg redde dem!

«Selvmorderiske» stoffer

Forrige gang noen gikk igjennom alle eskene i magasinet, var på starten av 1990-tallet. I denne prosessen ble det oppdaget at noen tekstiler var såpass oppløste at de ble skrevet ut av samlingen. Da hadde de blitt oppbevart på uheldig vis i kanskje 30–40 år. Det gjaldt spesielt skjøre, tynne tekstiler som tyllslør og gasbind. Dette er tekstiler som i tillegg til syrepåvirkningen fra pappen, kan ha vært innsatt med kjemikalier som har gjort at tekstilene har blitt brutt ned. Det kan også gjelde silkestoffer som har blitt tynget av salter, noe som var et vanlig triks på 1800-tallet for å kunne øke salgsprisen på tekstiler. 

Det ble gjort en grundig jobb. Mesteparten av museets samling av drakt og tekstil ble gått igjennom for å få oversikt over tilstand og utvalg. Mesteparten ble nok likevel puttet tilbake i gamle esker. Syrepåvirkning var kjent, men syrefri papp var ikke standard på den tiden.

Tilstandsvurdering

Etter at esken er åpnet og pakket ut skal gjenstandene vurderes av konservatorene. I vurderingen av babyjakken har Vickers notert at den er godt brukt. På fotografiet fra 1864 er den tilsynelatende hel og fin, men den har nok vært brukt av flere i familien etter Edvard. Jakken har en skade på skulderen, og noe stopping som er gjort på en grov måte. – Reparasjonen er kanskje gjort rett før eller etter donasjonen, og sannsynligvis bare for å holde den sammen for oppbevaring. På fotografiet har jakken kun én knapp i halsen, så noen av knappene er satt på etter at Laura og Edvard var hos fotografen, sier Vickers.

De syreholdige eskene er, som nevnt, stappfulle. De 950 som er med i «unboxing»-prosjektet blir til kanskje fire ganger så mange nye, syrefrie esker når alt er pakket om. – Tidligere konservatorer har ikke gjort en dårlig jobb, forklarer Vickers. – De gjorde det de kunne med de tilgjengelige ressursene. Det er bedre å oppbevare museumsobjekter i dårlige esker enn å ikke ha dem i noe i det hele tatt.

Med tiden har man også lært mer om konservering. Syrefrie esker er nå standard. Disse er også av papp, men behandlet sånn at de ikke inneholder syre.

– Ofte når jeg ser gjenstanden i esken, tenker jeg at tilstanden er elendig, men når jeg får sett nøyere på den, undersøkt den, og lagt den i ny eske med bedre plass syns jeg at det ser mye bedre ut. Som konservator burde jeg vite det, men jeg blir ofte overrasket over hvor mye vurdering og ompakking har å si, forteller Vickers.

Registrering og (digital) utstilling

Tekstilene i de mystiske eskene pakkes ut for så å pakkes ned igjen på en bedre måte. På veien skal konservatorene vurdere tilstanden til objektet, fotografere og registrere. – Det vil være veldig skuffende å bare pakke det ned igjen. Å ta bilder og legge inn info er en kjempeviktig del av prosessen, sier Vickers.

Målet er at gjenstandene skal bli synlige og søkbare for alle som jobber i museet, for forskere, andre fagfolk og etter hvert publikum. – Det er nesten som om ting ikke finnes hvis de ikke finnes digitalt, sier Arnesen.

Fotograferingen er en viktig del av den digitale registreringen. – Proff fotografering og digital info gjør det mer sannsynlig at gjenstanden velges til utstilling. Eller at den kan vises til publikum på andre måter, forteller Arnesen.

– Jeg er fornøyd med alt som blir tilgjengelig for publikum, også med bilder og video på nett, sier Vickers. – Jeg håper Munchs babyjakke kan stilles ut en gang, men ikke for alltid. Tekstiler trenger hvile, derfor er digital tilgjengelighet så viktig.

– Da blir den tilgjengelig for folk i Argentina og New Zealand, for forskere og tekstilfans over hele verden, sier Arnesen. – Håpet er at flere blir klar over at denne jakken finnes. Det er det viktigste.

Munchs babyjakke blir nå registrert, fotografert og filmet før den pakkes ned i en ny, trygg og syrefri eske. Så gjenstår det å se om den kommer ut av dvalen for å stilles ut i framtiden.