«Unboxing» Munch

950 mystiske esker med de mykeste skattene fra Nasjonalmuseets samling skal pakkes opp. Noen av dem inneholder deler av garderoben til Edvard Munch og hans familie.

To kvinner pakker ut små klær fra esker på museum

Tekst av Kristine Magnesen, frilansjournalist 

– Den er så liten! Så bitteliten og lett! Tekstilkonservator Hannah Vickers og samlingsrådgiver Janne Arnesen har akkurat pakket ut av en flat pappeske fra det gamle Kunstindustrimuseets magasin. Foran dem på bordet ligger en liten beige jakke. Den er laget av et lett bomullsstoff, har en dekor av snorer og har fem ulike knapper. Det er Edvard Munchs babyjakke.

Liten gutt på fanget til en voksen kvinne
Mor Laura Munch med ett år gamle Edvard på fanget i jakken som er i Nasjonalmuseets samling, i 1864.
Foto: Ukjent fotograf / Munchmuseet

«Unboxing» som fenomen er kjent fra videoer i sosiale medier. Oftest er det nye (og dyre) innkjøp som pakkes opp av påvirkere og vises fram. Prosjektet i Nasjonalmuseet er først og fremst en oppgave for tekstilkonservatorene. – Men vi vil veldig gjerne vise fram gjenstander fra samlingen til enda flere på nett, sier Hannah Vickers.

Jobber ... Jobber ...

Se hvordan det gikk for seg da vi pakket opp Edvard Munchs babyjakke.

Maleri av kvinne i svart kjole
Edvard Munchs søster, Inger, donerte familiens gamle klær til museet i 1952. Edvard Munch, «Inger Munch i svart», 1884.
Foto: Nasjonalmuseet / Jacques Lathion

Vickers jobber nå med «unboxing» ukentlig. 950 gamle esker fra Nasjonalmuseets magasin er nemlig direkte skadelige for selve innholdet som de egentlig skal beskytte. De gamle oppbevaringseskene inneholder syre som over tid ødelegger tekstiler. I tillegg er klær og andre tekstiler brettet og krøllet, og det er for mange av dem per eske. De ligger så tettpakket at stoffene kan ta skade av oppbevaringen.

Alle gjenstandene skal få nye syrefrie esker, og det skal være færre ting i hver. – Tekstiler trenger plass, forteller Vickers. – Hvis de blir liggende i syreholdige bokser gulner de, og stoffet blir skjørt. Det er ikke bare fargene som påvirkes av syre. Fibrene i stoffene kan bli så skjøre at de knekker.

Se, Munchs babyjakke!

I en stor ryddeprosess er det ikke helt lett å vite hva som er hva. Mesteparten av draktsamlingen i museet er ikke knyttet til personer som kan ha brukt draktene. Man vet mer om materialer, trender, snitt og stilperioder. Hvordan vet man da hvilke plagg som har helt spesielle historier? – Det kan begynne med to setninger på et gammelt kartotekkort. Noe er døde spor og noe eksploderer i spennende funn, sier Janne Arnesen.

Kanskje finner konservatorene en gjenstand i en av eskene som de blir mer nysgjerrige på, eller så starter man med informasjon som er skrevet ned i fortiden. Munchs babyjakke dukket opp da Arnesen lette etter babytøy i gamle notater og protokoller. – Jeg fant noe om en lue, en vattert barnelue, gitt til museet av en Inger Munch. Kunne dette være den samme Inger som var Edvard Munchs søster? Det var det, og det viste seg at hun hadde donert flere plagg. – Plutselig satt vi der med morens brudekjole, en dåpskjole, og store deler av garderoben til Munch-familien, forteller Arnesen.

– Det er litt rart at man blir starstruck av å vite at det er Edvard Munchs babyjakke, sier Arnesen. – Men klær er så knyttet til kropp. Ved å vite hvem som har brukt noe, kan du se for deg noen du kjenner, deg selv, eller noen du vet navnet på, i plagget. I kunsthistoriefaget finnes det teorier om at originalverk har en «aura», en autentisitet, som bidrar til magien. Det forandrer ikke gjenstanden fysisk, men det kan gi noen historier og bilder i hodet, sier hun.

Edvard Munch og hans familie

  • Edvard Munch ble født i Løten 12. desember 1863.
  • Edvard var nest-eldst av fire søsken: Johanne Sophie, Peter Andreas, Inger Marie og Laura Cathrine.
  • Familien flyttet til Christiania (dagens Oslo) i 1864, da legefar Christian Munch ble stasjonert her.
  • Moren, Laura Munch, døde av tuberkulose da Edvard var bare fem år gammel, i 1868.
  • Storesøster Sophie døde av samme sykdom i 1877, ni år før Edvard malte sitt gjennombruddsbilde inspirert av det tragiske dødsfallet; «Det syke barn».
  • Edvards to år yngre bror, Peter Andreas, døde i 1895, kun 20 år gammel.
  • Opplevelsen av å miste flere av sine nære tidlig i livet, preget Munch og hans kunst gjennom store deler av kunstnerskapet.
  • Edvard malte sine avdøde og levende slektninger flere ganger gjennom livet.

– Donasjonen fra Inger Munch ble gitt i 1952. Da hadde Edvard Munch lenge vært anerkjent som en av Norges største kunstnere. Inger ga samtidig en stor fotosamling til Oslo Museum, så hun var nok en kvinne som var veldig bevisst på sitt eget og familiens ettermæle, sier Arnesen.

En kvinne med fem barn hos fotografen på 1800-tallet
Edvard Munchs mor, med de 5 barna Inger Marie, Johanne Sophie, Peter Andreas, Laura Cathrine og Edvard Munch stående til høyre.
Foto: Munchs hus / Mekonnen Wolday

Etter at babyjakken er funnet (igjen) begynner jobben med å koble gjenstanden til tekst og informasjon. Babyjakken finnes på et fotografi av mor og sønn fra da Edvard var rundt ett år gammel. – Flere som har jobbet i museet har helt sikkert visst at den finnes i samlingen, men de har sluttet. Skriftlig dokumentasjon finnes også, men den er håndskrevet, eller i hvert fall ikke digitalisert, og ofte mangler vi foto av gjenstanden, forklarer Arnesen.

Donasjonen fra Inger Munch i 1952 inkluderte:

  • Religiøs bok, tilhørt Christian Munch
  • Malerparasoll, tilhørt Edvard Munch
  • 4 barneskjorter, tilhørt Edvard Munch
  • Babystrømper, tilhørt Edvard Munch
  • Barnejakke, tilhørt Edvard Munch
  • Vattert barnelue, tilhørt Edvard Munch
  • Babykjole, trolig dåpskjole, tilhørt Edvard Munch
  • Babysmekke, tilhørt Inger Munch
  • Skinnstøvler, tilhørt Inger Munch
  • 2 par skinnsko, tilhørt Inger Munch
  • 3 underskjørt, tilhørt Inger eller Laura Munch
  • Brudekjole og brudehansker, tilhørt Laura Munch
  • Ankelstøvler i sateng, tilhørt Laura Munch

Tekstil redningsaksjon 

Det haster å få en del av plaggene ut av de gamle eskene. – Tekstiler lever sitt eget kjemiske liv, og disse lever under dårlige kår. Det er ikke bra, sier Arnesen.

Utpakking og ompakking gjøres for å ta enda bedre vare på tekstilene for framtiden. – Babyjakka til Munch er ikke grunnen, men den blir et symbol på alt som finnes i den vidunderlige samlingen til Nasjonalmuseet, sier Arnesen. 

Selv om innholdet i eskene er registrert fra før, er det umulig å vite nøyaktig hva som er i en eske før den åpnes på ny. I løpet av «unboxing»-prosjektet skal tekstilkonservatorene åpne alle eskene. – Men hvis noen sier ifra om en spesifikk gjenstand, og har et inventarnummer, da kan jeg prioritere den. Det er enda morsommere for meg når sånne som Janne kommer med en konkret oppgave, sier Vickers.

Hun synes arbeidet er både spennende og skummelt. – Jeg elsker å åpne eskene og se hvilke ting som er inni. Noen ganger gjør det vondt å se hvor most og sammenklemt de ligger nedi der, da må jeg redde dem!

«Selvmorderiske» stoffer

Forrige gang noen gikk igjennom alle eskene i magasinet, var på starten av 1990-tallet. I denne prosessen ble det oppdaget at noen tekstiler var såpass oppløste at de ble skrevet ut av samlingen. Da hadde de blitt oppbevart på uheldig vis i kanskje 30–40 år. Det gjaldt spesielt skjøre, tynne tekstiler som tyllslør og gasbind. Dette er tekstiler som i tillegg til syrepåvirkningen fra pappen, kan ha vært innsatt med kjemikalier som har gjort at tekstilene har blitt brutt ned. Det kan også gjelde silkestoffer som har blitt tynget av salter, noe som var et vanlig triks på 1800-tallet for å kunne øke salgsprisen på tekstiler. 

Det ble gjort en grundig jobb. Mesteparten av museets samling av drakt og tekstil ble gått igjennom for å få oversikt over tilstand og utvalg. Mesteparten ble nok likevel puttet tilbake i gamle esker. Syrepåvirkning var kjent, men syrefri papp var ikke standard på den tiden.

Tilstandsvurdering

Etter at esken er åpnet og pakket ut skal gjenstandene vurderes av konservatorene. I vurderingen av babyjakken har Vickers notert at den er godt brukt. På fotografiet fra 1864 er den tilsynelatende hel og fin, men den har nok vært brukt av flere i familien etter Edvard. Jakken har en skade på skulderen, og noe stopping som er gjort på en grov måte. – Reparasjonen er kanskje gjort rett før eller etter donasjonen, og sannsynligvis bare for å holde den sammen for oppbevaring. På fotografiet har jakken kun én knapp i halsen, så noen av knappene er satt på etter at Laura og Edvard var hos fotografen, sier Vickers.

De syreholdige eskene er, som nevnt, stappfulle. De 950 som er med i «unboxing»-prosjektet blir til kanskje fire ganger så mange nye, syrefrie esker når alt er pakket om. – Tidligere konservatorer har ikke gjort en dårlig jobb, forklarer Vickers. – De gjorde det de kunne med de tilgjengelige ressursene. Det er bedre å oppbevare museumsobjekter i dårlige esker enn å ikke ha dem i noe i det hele tatt.

Med tiden har man også lært mer om konservering. Syrefrie esker er nå standard. Disse er også av papp, men behandlet sånn at de ikke inneholder syre.

– Ofte når jeg ser gjenstanden i esken, tenker jeg at tilstanden er elendig, men når jeg får sett nøyere på den, undersøkt den, og lagt den i ny eske med bedre plass syns jeg at det ser mye bedre ut. Som konservator burde jeg vite det, men jeg blir ofte overrasket over hvor mye vurdering og ompakking har å si, forteller Vickers.

Registrering og (digital) utstilling

Tekstilene i de mystiske eskene pakkes ut for så å pakkes ned igjen på en bedre måte. På veien skal konservatorene vurdere tilstanden til objektet, fotografere og registrere. – Det vil være veldig skuffende å bare pakke det ned igjen. Å ta bilder og legge inn info er en kjempeviktig del av prosessen, sier Vickers.

Målet er at gjenstandene skal bli synlige og søkbare for alle som jobber i museet, for forskere, andre fagfolk og etter hvert publikum. – Det er nesten som om ting ikke finnes hvis de ikke finnes digitalt, sier Arnesen.

Konservering og tekstiler i Nasjonalmuseet

  • Nasjonalmuseets konservatorer behandler, dokumenterer og forsker på museets samling med maleri, papir, tekstiler, kunsthåndverk og design, installasjoner og elektroniske medier.
  • Konservatorene har hovedansvaret for bevaringen av alle gjenstandene i museets samling. Dette innebærer blant annet å passe på at forholdene i utstillinger, i magasiner eller under transport bidrar til å gi kunstverkene lengst mulig levetid.
  • I samlingen finnes det tekstiler som tidsmessig stammer fra tidlig middelalder og fram til i dag.
  • Denne delen av samlingen består i hovedsak av norske og europeiske motedrakter og tekstiler, billedvever, innredningstekstiler og moderne kunsthåndverk.
  • Tekstilfibre kan eldes og brytes ned raskt. Kontroll av lys, temperatur, fuktighet, luftkvalitet og oppbevaring er viktig for å bevare tekstiler.

Fotograferingen er en viktig del av den digitale registreringen. – Proff fotografering og digital info gjør det mer sannsynlig at gjenstanden velges til utstilling. Eller at den kan vises til publikum på andre måter, forteller Arnesen.

– Jeg er fornøyd med alt som blir tilgjengelig for publikum, også med bilder og video på nett, sier Vickers. – Jeg håper Munchs babyjakke kan stilles ut en gang, men ikke for alltid. Tekstiler trenger hvile, derfor er digital tilgjengelighet så viktig.

– Da blir den tilgjengelig for folk i Argentina og New Zealand, for forskere og tekstilfans over hele verden, sier Arnesen. – Håpet er at flere blir klar over at denne jakken finnes. Det er det viktigste.

Munchs babyjakke blir nå registrert, fotografert og filmet før den pakkes ned i en ny, trygg og syrefri eske. Så gjenstår det å se om den kommer ut av dvalen for å stilles ut i framtiden.