Barn kjenner på de sorte steinskulpturene til kunstner Åse Texmon Rygh
Barn kjenner på skulpturene til Åse Texmon Rygh
Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli

Nasjonalmuseets formidlere utvikler nå en helt ny forskningsmetode hvor de undersøker egne arbeidsprosesser og metoder innen formidling. Målet er å forbedre praksisene og bli bedre kjent med publikum.

...how can research and scholarship undertaken by those working in the art museum in fields beyond art history be recognised and validated and how can we account for knowledge generated through the experience of engaging with art?

- Emily Pringle, “Developing the Practitioner-Researcher Within the Art Museum”, Tate Papers, nr. 29 (2018)

Vi trenger forskning på formidling!

Formidling og publikumshensyn står høyt i kurs i museene, og kravene til å nå ut bredt og utvikle nyskapende formidlingspraksiser øker. I tillegg har litteraturen om museer og publikummet nærmest eksplodert de siste tjue årene, men denne litteraturen kommer oftest utenfra, og baseres i liten grad på erfaringer fra de som jobber i museet.

For at vi skal bli bedre må museets formidlere evaluere egne praksiser – når vi de målene vi setter oss med formidlingen? Kunnskap og erfaringer må deles med andre i museet og i resten av museum- og gallerifeltet. Forskning er ny kunnskap, men vel så viktig er det at forskning gir rom for refleksjon.

Inspirasjon fra Tate

Hvordan skape rom i en travel museumshverdag til å reflektere og forske? Mangel på forskningserfaring og kunnskap om tilpassede praksisrelaterte forskningsmetoder kan også være en utfordring. Hvordan legge til rette for en forskningsmetode som ikke tar for mye tid, men som styrker og er en del av kjerneaktiviteten?

Tate har tatt denne problemstillingen på alvor, anført av forskningsleder Emily Pringle. Med utgangspunkt i formidlingsavdelingen har de over en tiårs periode utviklet og tatt i bruk det de kaller en praksisledet forskningsmetode som har mye til felles med aksjonsforskning. Målet er å forbedre praksis. Dette er en form for forskning som utføres ved at den som forsker har en nærhet til forskningsmaterialet i motsetning til det man kanskje tenker på som mer tradisjonell forskning der forskeren undersøker et materiale som «nøytral» utenforstående.

I utviklingen av en ny metode, er altså Tate et forbilde. Et viktig element i denne forskningsmodellen er å synliggjøre målsettingene og motivasjonen bak en formidlingspraksis og ikke minst, evaluere praksisen. Hvem er målgruppen, når vi frem til dem og i så fall, hvordan? Hva er det praksisen problematiserer og ønsker å undersøke? Hvilke teorier og studier og kunnskaper trekker formidleren veksler på i utviklingen av praksisene, og hvordan jobbes en ny museumspraksis frem? Pringle understreker at formidlingskuratorene drar veksler på teoretisk kunnskap fra en rekke felt som kunsthistorie, filosofi, kulturteori og pedagogikk. Verdien i denne varierte kunnskapen ligger ikke i den selv, men i hvordan den blir brukt.

Et utvidet formidlingsrom

Samtidig som det arbeides med utformingen av en tilpasset metode, er formidlingen ved museet i en rivende utvikling: den brer seg ut i utstillingsrommet og legger vekt på interaktivitet, dialog, flerstemmighet, og den spiller på flere sanser. I dette utvidede formidlingsrommet er det en målsetting å lære publikummet enda bedre å kjenne.

Med dagens delingssamfunn og et nytt dannelsesbegrep , er det ikke lenger slik at museet skal informere publikummet. Det er enda viktigere at publikum informerer oss. Formidlingen og formidlingsforskningen kan fungere som et nytt eksperimenteringsrom for en nyskapende plattform hvor museum og publikum møtes i større forståelse og samspill.

Les mer:

Nysgjerrig? Kontakt oss for mer info om prosjektet!