Svart-hvitt bilde av kirke.
Holger Sinding-Larsen, Vålerenga kirke.
Foto: Anders Beer Wilse, 1931.

Doktorgradsprosjekt som nyleser Hermann Schirmers ideer om nasjonal arkitektur og den innflytelsen han hadde, gjennom en studie av arkitektonisk kultur i Kristiania fra 1870-tallet og fram mot 1900.

Bente Aass Solbakken var opptatt som ph.d.-kandidat ved IFIKK med finansiering fra Nasjonalmuseet 2014–17. Hun disputerte i januar 2018 på avhandlingen «Konstruert kontinuitet. Hermann Schirmers arkitektoniske nasjonalisme».

Hermann Schirmer var overlærer i ornamentklassen på Kunst- og Haandverkskolen i Kristiania. Mellom 1895 og 1912 arrangerte han flere legendariske studieturer hvor elevene ble introdusert for norsk byggeskikk på det indre Østlandet, særlig Gudbrandsdalen. Det er disse turene han er kjent for. Unge arkitekters møte med denne tradisjonen har hatt en sterk posisjon i narrativet om norsk modernistisk arkitektur – som en markør for overgangen mellom historisme og modernisme.

Solbakkens avhandling argumenterer for at Schirmer tvert imot må forstås som en revivalist. Gjennom en nylesning av Schirmers forfatterskap og en kildenær granskning av ulike typer primærmateriale diskuterer Solbakken hvordan Schirmer, fra 1870-tallet og fram mot 1900, utviklet og formulerte ideer om nasjonal arkitektur. Herunder hvordan han agerte i forhold til disse ideene og hvilken innflytelse han faktisk hadde over tidligere elever; - særlig dem som organiserte seg i Yngre Arkitektforening (YAF). Avhandlingen er en studie av arkitektonisk kultur i Kristiania med større vekt på å undersøke publikasjoner, institusjoner, utstillinger og foreninger enn faktiske oppførte bygninger.

Hermann Schirmer hevdet at nasjonal norsk stil fantes i de to materialene tre og stein, med hver sin opprinnelse. Trearkitekturen hadde aner tilbake til en mytisk urtid, og fortsatte like inn i samtiden, ved en sammenhengende kjede hvor den ene erstatningen etterfulgte den andre. Den nasjonale trebygningskunsten var uten begynnelse eller slutt. Nasjonal stil i stein hadde en presist definert virketid, fra den ble importert med kristendommen og til den forsvant samtidig med selvstendigheten. Dette flere sekler lange bruddet måtte altså på en eller annen måte repareres. For at samtidige verk skulle kunne hekte seg på den avbrutte kjeden var det nødvendig med en idé om kontinuitet. Vålerenga kirke, tegnet av Holger Sinding-Larsen, representer nettopp en slik konstruert kontinuitet og kan leses som en bygd versjon av Schirmers teorier.