Nye tilskudd til samlingen mars–oktober 2022

Sverre Mallings (f. 1977) nidelte kulltegning Transporter´67 fra 2006 ble vist under Mallings første soloutstilling i Galleri Haaken i 2007. Bildet og utstillingen ble Mallings gjennombrudd som kunstner. Siden den gang har Malling fått et navn både i Norge og internasjonalt. Han regnes som en frontfigur i det som omtales som tegnerenessansen i 2000-årene. Malling er kjent for sin eminente håndtering av kullstiften, og tegningene har en dyp og mettet overflate, nesten lik fløyel. Transporter67 anses som et av Mallings hovedverk.

Den amerikanske kunstneren Dawn Bendick (f. 1977) er bosatt i England, og arbeider med tid, lys, og mangefarget støpt glass. Bendick har både akademisk og kunstnerisk tilnærming til glass. Hun har jobbet tett med eksperter på glass og lysdesign, samt skrevet en masteroppgave om temaet selv. Benedicks glassformer tilføres ulike metaller i støpeprosessen. Ved å lyssette arbeidene gjennom dagen, slik at glasselementene skifter farge til ulike tider, stiller hun spørsmål om dette gjør noe med oss og vår indre klokke. Stablene av støpte glassbyggesteiner kan minne om noe fra monumenter fra fortiden. Bendick undersøker hvordan endringer i glassmaterialets egenskaper kan signalisere hvordan tiden går. Arbeidet TIME ROCK STACK XIII inngår i serien Time over Time.

Vilde Von Krogh (f. 1967) arbeider ofte med installasjoner og video. Verkene er forbundet med mytologi og feminisme, og peker gjerne på politiske spørsmål med en poetisk finger. Vilde von Krogh samler det hun finner av verdslige ting til store, romlige installasjoner. Inspirasjonen kommer fra fortellinger fra norrøn tid: ur-religionens sagaer, kvad og episke dikt gir innblikk i hvordan menneskene før oss levde med tro, overtro og viktige hendelser bevart i muntlig eller skriftlig form. Spesielt er von Krogh interessert i kvinnenes rolle og bragder i disse historiene. I Urdarbrønnen / Ragnarok (Hør meg i taushet) møter vi de tre gudinnene Urd, Verdande og Skuld, rundt Urdarbrønnen, visdommens brønn ved Yggdrasil, verdens tre. Gudinnene er nornene som spinner våre livstråder i ulike lengder, og de har i oppgave å klippe over din tråd når livet er kommet til ende; de har ansvaret for vår eksistens. Kroghs installasjon inneholder fantastiske tablåer som rommer alt fra skapelsen til verdens undergang.

Billedkunstneren Thorbjørn Sørensen (f. 1961) har siden han gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo i 1991 arbeidet med ulike retninger innenfor maleriet, og han regnes om en av sin generasjons fremste malere i Norge. Sørensens arbeider kan ofte vise nærhet til andre visuelle områder og disipliner som fotografi og design. Kunstnerskapet er karakterisert av et knippe innbyrdes forskjellige større serier: fotorelaterte landskap, kjølig-abstrakte stripebilder, og maleriske figurkomposisjoner. Verket Untitled (Tjuvholmen II) er del av en slik serie, kalt A warm afternoon. Serien består av store oljemalerier som baserer seg på et strandlivsmotiv med mennesker som kobler av i solskinn, ved sjøen, i sommerlys. Bildene bygger på et realistisk basert observasjonstema som går igjen i Sørensens kunst, her handler det om den faktiske utsikten ved Tjuvholmen i Oslo, et sted som i nyere tid har blitt transformert fra å være et tungindustrielt område til å bli en av byens fremste rekreasjonssteder med kunstmuseum, cafeer og plen- og strandliv med skulpturpark og bademuligheter. Bildene følger opp et mer malerisk uttrykk enn tidligere, men er lysere, lettere og mer umiddelbare enn før, noe som forsterkes av at bildene har karakter av å være en blanding tegning og maleri.

Pearla Pigao (f. 1984) er fra Lillesand, men bor og arbeider i Oslo. Pigao vever lyd. Dette høres kanskje ut som en underlig kunstform, men Pigaos vevde tepper avgir lyd når man kommer nær dem. Hun vever metalltråder inn i renning og innslag i teppene og skaper tekstilet om til et musikkinstrument. Pigao spiller på kunstverkene sine, hun komponerer musikkperformancer, gjerne i samarbeid med andre som er musikere eller dansere. Flaten med lyd endrer seg etter hvor nært man kommer med kroppen eller hånden. Verkene er interaktive; publikum kan delta ved å skape lyd og komponere sin egen musikk. Pigao sier selv om verkene at «Lyden endres av publikums bevegelser og nærhet til tekstilet. Jo flere som beveger seg nær flaten, desto høyere blir tonen du lager, og betrakteren blir samtidig lytter og komponist». Ved å bevege seg rundt og nært Pigaos lydtekstiler pplever man kunsten med flere sanser enn bare blikket, noe som kanskje åpner opp for nye perspektiver på hvordan kropp og sinn påvirkes av at kunsten kommuniserer med lyd og musikk.

Lene Berg (f. 1965) er festspillutstiller i Bergen 2022. Til denne utstillingen laget hun flere verk som handler om en personlig hendelse i hennes liv. Som niåring opplever hun at hennes far blir fengslet og mistenkt for drapet på sin kone. Denne traumatiske barndomsopplevelsen har hun bearbeidet videre i den 7 minutter lange videoen Dagen står opp som nå er innkjøpt av Nasjonalmuseet. Her fortelles historien om hennes far gjennom Bergs egne erindringer og slik hun mener å huske den. Selv om kunstneren har valgt en historie fra virkeligheten, er det tydelig at skildringen av den preges av tvil og spørsmål om hva som egentlig skjedde. Videoens fortellerstemme er hennes egen og historien blir visualisert med bilder i form av animasjons- og collageteknikk. Det at Berg spiller på det personlige, det virkelige og fiksjon, gir filmen en nerve og balanserer mellom sannhet og fantasi, og mellom det sensasjonelle og familiære.

John K. Raustein (f. 1972) er en av svært få kunstnere i Norge som jobber med store skulpturelle tekstilinstallasjoner, noe som har gjort ham til en bemerkelsesverdig kunstner også internasjonalt. Hans kunstneriske virksomhet kjennetegnes ved at han jobber mye med minner og følelser direkte knyttet til det tekstile materialet. Installasjonen Tilrettelagte sannheter (den nye verden) fremstiller et overveldende abstrahert scenario med mange underliggende historier. Her finner vi referanser til kunstnerens eget liv samtidig som det gir hint til ulike samfunnsrelaterte temaer som kjønnsroller, stereotypisk tenkning omkring mannen og tekstilproduksjonens ulike miljøutfordringer. Verket er en del av tre større sammensatte arbeider, med flere underdeler, laget til utstillingen Tilrettelagte sannheter på Nitja senter for samtidskunst, sommeren 2022.

Hilde Skancke Pedersen (f. 1953) er kunstner og forfatter fra Hammerfest, som bor og arbeider i Guovdageaidnu, Sápmi. Hennes kunstpraksis er allsidig og består av mixed media/blandet teknikk, maleri, collage, foto, tegning og installasjon, og interdisiplinært arbeid med performance, dans, scenetekst, samt design for teater og dans. Pedersen var også representert i Nasjonalmuseets åpningsutstilling Jeg kaller det kunst. Det innkjøpte verket består av syv portretter utført i gouache. Tegningene bærer tittelen Áhkut (bestemor, gammel kone) og viser bilder av kvinner som bærer tradisjonelle gákti fra Guovdageaidnu og en fleecejakke hvis det er kaldt eller refleksvest for å bli sett i mørketiden. Pedersen har observert disse kvinnene der hun bor, og hun har valgt å gjenskape bildet av dem ganske detaljert, men ikke alt er like detaljert utpenslet. Rammen rundt dem, det være seg bordet man har albuen på eller rullatoren man støtter seg til, så er disse funksjonelle delene skissert og mer antydende. Det er selvfølgelig kvinnene som er viktigst å skildre i disse kunstverkene, det er en hyllest til den generasjonen eldre kvinner som bor i Sápmi, som bærer gákti hver dag og lever livet sitt der de bor.

Noa Eshkol (1924–2007) er en israelsk kunstner, født i en kibbutz kalt Degania Bet, i Palestina (et arbeidskollektiv hvor folk lever og jobber sammen). Eshkol startet sin karriere som danser og koreograf, og i 1954 grunnla hun The Chamber Dance Quartet utenfor Tel Aviv i Israel. Når én av danserne – som Eshkol både lever og praktiserer med – blir kalt inn i Yom Kippur-krigen på 1970-tallet, settes arbeidet med dansegruppen på vent, og de begynner i fellesskap å lage tekstilverk. Veggteppene settes sammen av avskjær og biter fra kasserte plagg. Eshkol satte som regel at ingen tøystykker skulle klippes i eller forandres, og slik komponeres motiver basert på gitte former. På samme måte som Eshkols koreografier, ble også tekstilverkene et resultat av samarbeid, og videre et uttrykk for alternative måter å leve sammen på. A Small Kolo (Folk Dance) er et av få arbeider som referer konkret til Eshkols bakgrunn som avantgarde-danser og koreograf. Mourning Carpet (After the Ma’alot) er et annet viktig tidlig verk som viser til en hendelse under Yom Kippur-krigen. Eshkols protest mot krigen var utgangspunkt for alle hennes arbeider.