Nye tilskudd til samlingen november 2022–mai 2023
Hvert år kommer det hundrevis av nye verk inn i Nasjonalmuseets samling. Her er noen smakebiter fra det som ble innlemmet det siste halvåret.
Kommode av Tejo Remy
Møbelobjektet You Can't Lay Down Your Memory, laget av den nederlandske produktdesigneren Tejo Remy (f. 1960), ble toneangivende for 90-årenes konseptdesign – en bevegelse som skulle påvirke utviklingen internasjonalt, også i Norden.
Møbelet er en ombygging av en kommode. Hver skuff er «reddet» fra en allerede eksisterende eldre kommode, og er hentet fra kontormøbler eller enkle og rimeligere boligmøbler. De ulike skuffene er ikke bemerkelsesverdige i seg selv, men får ny verdi gjennom Remys gedigne omarbeiding av dem. Gjennom kommoden oppfordrer designeren oss til å reflektere over møblers fortid og historie og hvilken verdi de representerer. Båndet, i industrielt materiale, og med sin lappe- og reparere-estetikk, binder hele objektet sammen.
Maleri av Munan Øvrelid
Nasjonalmuseet har kjøpt inn maleriet Buttons unbuttoned and empty plates (2023) av Munan Øvrelid (f. 1978). Det ble vist i utstillingen «The Lilies of the Field, the Birds of the Air, and Peaches in between» i Galleri Haaken. Fra kunstnerens første utstilling i samme galleri har museet allerede et maleri med en enhjørning framstilt i et intrikat og illusjonistisk kabinett (The Death of a Unicorn and the Birth of Speculation, 2020).
Øvrelids malerier er rike på kunsthistoriske referanser, poesi og illusjonistiske, maleriske og romlige grep. Han har gjennom de siste årene utviklet en helt særegen ikonografi som framstiller ikoniske kunstverk sammen med tomatsuppe, fruktfat, figurer fra ulike tidsaldre og mytiske dyreskikkelser. Øvrelid forener det naturtro og realistiske med tredimensjonale effekter og en surrealistisk impuls.
Arkitektoniske tegninger av Stormen kulturkvartal, Bodø
Nasjonalmuseet har ervervet en innbundet serie tegninger av Stormen kulturkvartal i Bodø som ble vist i utstillingen «Arkitekturimport» i Nasjonalmuseet – Arkitektur i 2012. I utstillingen ble boka presentert sammen med tre modeller som alle ble innlemmet i Nasjonalmuseets samling i etterkant. Bygget har blitt tildelt Houens fonds diplom i 2019, RIBA Award for International Excellence i 2016 og Statens byggeskikkspris i 2015.
Det anerkjente arkitektkontoret DRDH Architects, med base i London, har markert seg blant en ny generasjon engelske arkitekter preget av en nøktern minimalistisk stil. Boka inkluderer arbeidstegninger av prosjektet, plantegninger, fasader, snitt, skjema og detaljer som sammen gir et helhetlig bilde av bygget og det nitide arbeidet som ligger bak en slik ekspressiv minimalisme.
Joar Nangos gamme fra Nasjonalmuseets åpningsutstilling
Nasjonalmuseet har kjøpt inn A House for All Cosmologies av kunstner og arkitekt Joar Nango i samarbeid med Tobias Aputsiaq Prytz, Eystein Talleraas, Eivind Nygård, Robert Julian Badenhope Hvistendahl, Arne Terje Sæther og Christian Mong. Det arkitektoniske kunstverket er et bygg inspirert av den samiske torvgammen darfegoahti.
Verket ble laget til utstillingen «Jeg kaller det kunst» og er plassert på museets takterrasse. Både i kontrast til og i samspill med museets arkitektur, skaper Nango et rom og et sted basert på kortreist treverk, blant annet fra skogen på Bygdøy, gjenbruk av materialer og restmaterialer fra museets byggeprosess. I dialogen og stedet som oppstår mellom de to arkitektoniske tradisjonene, er meningen å bruke gammen som et sted å være. Her kan du tre inn, sitte ned, tenke, samtale eller bare nyte flammene fra árran.
Smykke av Art Smith
Armringen er laget av smykkekunstneren Arthur George Smith (1917–1982), med kunstnernavnet Art Smith. I perioden 1948–1952 produserte han flere utgaver av denne modellen, både i sølv og, som denne, i messing og patinert kobber. Det er dette smykket han er mest kjent for. Armringen har en interessant norsk eierhistorie. I 1960- og 70-årene viser produksjonen hans en sterk påvirkning fra skandinavisk smykkedesign.
Art Smith ble født på Cuba, hans foreldre har afrikansk opprinnelse. I 1920 flyttet familien til New York. Han fikk studieplass ved Cooper Union, NYU i en tid der det kun var tillatt med seks studenter av gangen med afro-amerikansk bakgrunn. På skolen fordypet han seg i arkitektur, interiørdesign, skulptur og maleri. Det var først da han traff den unge smykkekunstneren Winifred Mason at han gikk fullt inn for smykket som medium. I 1946 etablerte han egen praksis. Art Smith møtte mye motstand gjennom karrieren. Det å være farget og åpen homoseksuell i et hvitt kunstmiljø og aktiv i Civil Right- og Gay Rights-bevegelsene medførte diskriminering og hets. Hans verksted og butikk ble flere ganger utsatt for hærverk.
Art Smith ble tidlig anerkjent av museer, media og en progressiv kundekrets. I dag regnes han som en av de sentrale kunstnerne som var med på å forme den amerikanske smykkekunsten, som igjen var et forbilde for norsk smykkekunst, særlig i 1980-årene.
Porselen av Hanne Heuch
Hanne Heuch (f. 1954) har gjennom tiår tålmodig undersøkt porselenets karakter og hvor langt materialet kan presses. Med verket Sky II innlemmes hennes historier om porselensmaterialets utprøvinger i Nasjonalmuseets samling. Heuch har siden studietiden vært interessert i porselensindustri og fikk allerede i 1981 mulighet til et arbeidsopphold ved Porsgrunds Porselænsfabrik. De siste årene har hun arbeidet ved NTP/Norsk Teknisk Porselensfabrikk i Fredrikstad.
I utstillingen i Galleri Format, hvor Sky II ble vist, var deformasjon et gjennomgående tema. Med ulike glasurer, én blank og én matt, deformeres gjenstander med samme form i varierende grad, og slik blir det en mykhet i porselensmaterialet som ikke kan oppnås ved andre metoder.
Glassfugler av Laure Prouvost
Nasjonalmuseet har kjøpt inn fire glasskulpturer og to skisser fra utstillingen «Laure Prouvost. Above Front Tears Oui Float», som ble vist i Lyshallen fra november 2022 til februar 2023.
Laure Prouvost var første kunstner ut i utstillingsserien «The Fredriksen Commissions» i Nasjonalmuseet. Utstillingen var stedsspesifikk, med verk utformet for Lyshallen spesielt. Prouvost tok i bruk Lyshallens store format og skapte en verden av kontraster som viste den globale oppvarmingens ødeleggelser og fuglenes kamp for å overleve. Samtidig ble publikum oppfordret til å sveve over skyene i et grenseløst univers som rommet glede, kjærlighet og håp. I kunsten sin refererer Prouvost til kunsthistoriske og religiøse motiver, som antikkens fontener, den arketypiske grotten, fugler og fisker.
Laure Prouvost (f. Lille, Frankrike 1978) bor i Brussel. Hun arbeider med installasjoner, video, maleri, skulptur, tekstil og lyd. Hun mottok Max Mara Art Prize for Women i 2011 og den anerkjente Turner-prisen i 2013. I 2019 representerte hun Frankrike på den 58. Venezia-biennalen.
Tre tekstilverk av Britta Marakatt-Labba
Nasjonalmuseet har kjøpt inn tre broderier av Britta Marakatt-Labba (f. 1951 Idivuoma, Sápmi): «Kapnad flyttled» (2022), «Vi förhandlar» (2023) og «Bortom allt I» (2023). Siden 1970-årene har Marakatt-Labba, som både er tekstilkunstner, maler og grafiker, laget utallige broderier som viser livet og historiene til samene. Hun broderer fortidens historier og samisk mytologi, men også aktuelle politiske saker, gjerne konfliktene som kan oppstå ved utnytting av naturens ressurser i landskapet der samene bor og arbeider med reindrift.
Marakatt-Labba var med i den samiske kunstnergruppen Mázejoavku i perioden 1978–1983, og med på å etablere den samiske kunstnerorganisasjonen Samisk kunstnerforbund i 1979. Aktivismen reflekteres i hennes kunstpraksis, og i broderiene forteller hun om både politiske og hverdagslige hendelser. I 2024 vil en stor separatutstilling med verkene hennes vises i Nasjonalmuseet.
Tegninger og dokumenter til prosjekter av Bjart Faye Mohr
Nasjonalmuseet har fått seks prosjekter av arkitekt Bjart Mohrtil samlingen. Tegningene som innlemmes i museets samling kommer fra to gallerier for Henrik Sørensen-samlinger i henholdsvis Vinje og Holmsbu, Sigdal og Eggedal bygdemuseum, Oppegård rådhus, Ås rådhus, samt Mohrs egen bolig.
Mohr (f. 1925) er en sentral arkitekt fra en betydningsfull generasjon i Norge: de som ble ferdig utdannet rett etter krigen ved det såkalte «Krisekurset» i Oslo. Mohr var blant studentene fra andre kull ved dette kurset, i 1951, med både Arne Korsmo og Knut Knutsen som mentorer.
Mohr skiller seg ut blant samtidige arkitekter, som Wenche Selmer, Trond Eliassen og Per og Molle Cappelen, ved sine markante, formale innslag som blant annet spiller på tema hentet fra arkitekturhistorien, som tårn og pyramider. Produksjonen hans består av rundt 30 eneboliger, i tillegg til rundt ti bygg for det offentlige, tre museer og to gallerier. Prosjektene hans er preget av avklart materialbruk og en sterk, formmessig signatur. Mohrs særpregede uttrykk, med en egen sans for former, materialer og situasjoner kommer ikke bare til uttrykk i bygningene, men også i svært gjennomarbeidede tegninger.
Skulptur av Ask Bjørlo
Skulpturen med tittelen Stillestående uro (2023) av Ask Bjørlo (f. 1992) er innlemmet i museets samling. Verket består av 23 håndbroderte figurer som er montert på bøyde og sveisede stålrør som strekker seg opp fra gulvet. Figurene er sydd med hvit lintråd på svart plantefarget linstoff. De forestiller hekser på vei til fest. De rir på sopelim, hest, geit, gris og menneske. Det er 13 hekser i alt. Tallet 13 blir i vestlig kultur forbundet med ulykke og overtro. Bjørlos verk er ladet med symboler relatert til heksetematikken, symboler som har vandret gjennom århundrer og tatt opp i seg stadig nye former og ny mening.
Hekser har fascinert kunstnere, forfattere, film- og spillskapere inn i vår tid. Akademisk forskning på tema, kunsthistoriske forbilder og historiske dokumenter som inneholder både norske og internasjonale heksetilståelser fra 1500- og 1600-tallet danner noe av idétilfanget Bjørlo bygger utformingen av verket på. Han gir også sin personlige vri på tematikken; heksen blir sett på som et bilde på ondskap, frykt og død.
Bjørlos iscenesettelse er ikke bare mørk og dyster, den inneholder også humor og håp. Det ervervede verket kan ses i forlengelsen av kunstnerens tidligere tekstile skulpturgrupper med «havmenn» og «alver». Stillestående uro forener et rikt idétilfang og en stadig aktuell tematikk med gamle håndverkstradisjoner.
Skulpturer i gips og bronsje av Hans Arp
Nasjonalmuseet har fått 24 skulpturer av den fransk-tyske kunstneren Hans Arp (1886–1966). Gaven kommer fra Stiftelsen Hans Arp og Sophie Taeuber-Arp som nylig donerte over 200 skulpturer til 10 ulike museer verden over. I tillegg til å være et enestående tilskudd til museets samling, markerer også donasjonen starten på et samarbeid om forskning på Hans Arps kunstnerskap på tvers av de ulike institusjonene.
Kunstnerens utstrakte bruk av gips har vært sentral i arbeidet hans. Han lagde og gjenskapte, brukte og testet dynamiske modellerings- og skulpturteknikker. Ut fra denne arbeidsmetoden dukket det opp en verden av mangeformede skulpturer. Sammen representerte de en integrert skapelsesprosess før de ble ferdigstilt i bronse.
– Hans Arp er en sentral kunstner i både norsk og internasjonal sammenheng. At vi nå har fått 24 skulpturer av Arp til vår samling er fantastisk. Vi gleder oss til videre samarbeid med de andre institusjonene, sier Nasjonalmuseets samlingsdirektør Stina Högkvist.
Fire av Hans Arps skulpturer kan nå oppleves i museets utstilling «Louise Bourgeois. Imaginære samtaler» som står i Lyshallen til og med 6. august 2023.
