Natasja Askelund, «Balje» (utsnitt), 2012 © Askelund, Natasja/BONO
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Hvert eneste år kommer det hundrevis av nye verk inn i Nasjonalmuseets samling. Her er et lite blikk på hvordan vi samler.

Nasjonalmuseet handler malerier på nervepirrende auksjoner, der vi strekker oss så langt vi kan for å sikre oss verk vi lenge har ønsket oss. Vi oppsøker atelierer og finner kunsthåndverk vi bare må ha. Noen ganger besøker vi etterlatte som åpner hjemmene sine for å la oss velge verk etter avdøde kunstnere. Bak hver eneste av disse, og alle andre, innkjøp og donasjoner ligger det et systematisk arbeid for å komme frem til hvorfor akkurat disse verkene må inn i Nasjonalmuseets samling.

Nasjonalmuseets samlingsarbeid er variert, ikke bare med tanke på hvordan vi samler, men også hva vi samler. Museet har en samling på over 400.000 verk innenfor billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur. De eldste verkene er nesten 3.000 år, de nyeste bare noen måneder gamle.

Felles for alle verk er at før de kommer inn i Nasjonalmuseets samling har de vært gjennom en grundig faglig diskusjon.

Innkjøpsprosessen

Det første som skjer er at verket vurderes av kuratorer. Fagpersonene gjør en selvstendig vurdering av om verket forsvarer en plass i Nasjonalmuseets samling. Dersom vurderingen er at verket gjør det, skriver fagpersonen et innkjøpsforslag som presenterer argumentene.  

Innkjøpsforslaget behandles av Nasjonalmuseets innkjøpskomité. Komiteen ledes av Nasjonalmuseets direktør, med samlingsdirektør som stedfortreder, og består av kuratorer innenfor alle museets faggrupper - arkitektur, samtidskunst, eldre kunst, design og kunsthåndverk. I tillegg til disse består komiteen også av en formidler og en konservator. Komiteens sammensetning endres annethvert år, men rollene er de samme.

I innkjøpskomiteens møter skjer det faglige diskusjoner og vurderinger, og det fattes beslutning om innkjøp eller avslag.

Frida Orupabo, «Uten tittel», 2018.
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Samlingens misjon

Når et verk vurderes til Nasjonalmuseets samling handler det om at det skal ha relevans for samlingen.  Nasjonalmuseets hovedoppdrag er å utvikle og utfylle samlingen innenfor kunst, arkitektur og design med særlig vekt på det norske, men med viktige internasjonale referanser. Samlingen skal representere fortidens og dagens Norge, samt reflektere over samfunnet og den tiden vi lever i.

Representasjon er et sentralt element i vår strategi. I Nasjonalmuseet har vi dedikerte team som jobber med inkludering og mangfold, både innenfor samling og formidling. Vi arbeider aktivt med å få inn mer kunst av både kvinnelige og samiske kunstnere, samt kunstnere bosatt i Norge med ikke-norsk bakgrunn.

Ahmed Umar, «Thawr, Thawra ثور, ثورة (Ox, revolution)», 2014.
Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli

En grunnleggende del av samlingsarbeidet er å undersøke samlingen og kartlegge skjevheter, tomrom og underrepresentasjon. Arbeidet med å finne dem og det som, av ulike grunner, havnet i innsamlingens blindsoner er viktig.

Derfor jakter vi på oversette kunstnere, oversette verk, glemte arkitekter, ukjente kunsthåndverkere. En samling blir aldri ferdig, den er alltid i endring og må korrigeres.

Innkjøp siste fem år

Her er tallene for innkjøp gjort i tidsrommet 2016 til høsten 2020, fordelt etter kjønn innenfor de ulike kategoriene. Merk: Verk som ikke kan tilskrives personer - men som kommer fra firma, produsenter og lignende - er ikke tatt med i oversikten under.

*Innkjøp fra 2020 er per 4.nov

Tabellen viser at Nasjonalmuseet innenfor billedkunst har kjøpt flere verk av kvinnelige enn mannlige kunstnere de siste fem årene. Innenfor arkitektur er fordelingen så å si jevn, mens verk av mannlige kunstnere er i overtall innenfor grafikk og tegning, samt design og kunsthåndverk.

Eldre kunst

Gyda Gram, «Portrett av eldre dame», 1887.
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Nasjonalmuseets samling av kunst, arkitektur og design har en klar dominans av mannlige produsenter. Innenfor billedkunst står menn bak 89 prosent av verkene. En del av forklaringen på dette er at det historisk har vært flere menn enn kvinner som har virket som kunstnere. Dette skyldes blant annet strukturelle forhold i samfunnet, der kvinner ikke hadde samme tilgang til utdannelser og arbeidsliv. Samtidig er det mange dyktige, kvinnelige kunstnere som av ulike grunner ikke er blitt kjøpt inn og ikke er blitt skrevet godt nok inn i kunsthistorien.

Å rette opp skjevheter fra tidligere tider er et krevende arbeid. Årsaken er at eldre verk av kvinnelige kunstnere er mye vanskeligere å finne, de er ikke tilgjengelig på samme måte som verk av mannlige kunstnere i markedet. Men vi arbeider målbevisst for å få fatt i viktige verk, og vi har også fått inn flere eldre verk av kvinnelige kunstnere de siste årene.

kvinneportrett fra siden
Sofie Werenskiold, «Tankefull», 1881
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Sofie Werenskiolds maleri Tankefull (1881) ble for eksempel kjøpt inn i 2019. Det er Nasjonalmuseets første maleri av Werenskiold, og et forsøk på å skrive henne tydeligere inn i kunsthistorien. Samme år kjøpte museet også seks metallrelieffer fra 1920-tallet av Borghild Arnesen, mens vi i år blant annet har kjøpt inn Benedicte Scheels Stilleben med syriner (1890).

John Savio, «Sommer», ant. mellom 1922 og 1928.
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

En annen satsing de senere årene har vært samisk kunst, og museet kjøpte i 2019 47 John Savio-tresnitt fra 1920-årene.

For å fylle hull i egen samling har museet også kjøpt verk som Emanuel Vigelands Adam og Eva og Oda Kroghs Christian (Krohg) ved staffeliet de senere år.

Når det gjelder samtidskunst, kunsthåndverk og design er det lettere å sikre en mer balansert representasjon, men også her er det noe vi hele tiden må ha langt fremme i bevisstheten.

Moderne og samtidskunst

Moderne og samtid, som samler kunst skapt etter 1920, har i mange år hatt ambisjon om en kjønnsfordeling på 50/50 i sine innkjøpsforslag. Teamet diskuterer også mangfold i perspektiv av nasjonalitet, identitet og alder - spesielt rettet mot å kjøpe inn de yngre kunstnerne. Blant unge kunstnere museet har kjøpt inn de senere årene finnes Maria Pasenau, Liv Ertzeid, Bjarne Bare og Lene Baadsvig Ørmen.

Avdelingen har arbeidet spesifikt for å kjøpe inn verk av kvinnelige samiske kunstnere, som for eksempel Máret Ánne Saras Pile o´ Sápmi Supreme og Britta Marakatt-Labbas Johttin.

Kvinne med lyst hår, kledd i olajakke står med armene i kors foran et hengende teppe av reinsdyrhodeskaller
Máret Ánne Sara her foran sitt eget verk «Pile o Sápmi Supreme»
Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet
Irmelin Papafava Slotfeldt, «Albero della Vita no 1» («Livets tre»), 1981.
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Samtid og moderne-teamet arbeider også aktivt med å finne kunstnere som er blitt oversett. I 2019 kjøpte museet sitt første Irmelin Slotfeldt-maleri, hele 60 år etter hennes debut på Høstutstillingen, og vi har de senere årene kjøpt verk av Eric Bowen, Siri Aurdal, Liv Ørnvall og John Olav Riise av samme grunn.

Også i nyere tid finnes det kunstnere der museet trenger å fylle hull i vår samling av deres verk. Derfor kjøpte vi i 2019 blant annet ett av maleriene fra Anders Kjærs svært omtalte utstilling av pornografiske motiver på Jeløya i 1982, og et maleri av Ida Ekblad.

Teamet kartlegger også aktivt hva som mangler i samlingen innenfor ulike teknikker og kategorier, eksempelvis lydkunst. Dette har blant annet ført til innkjøp av lydverk av kunstnere som Jana Winderen, Maja Urstad, Elin Már Øyen Vister og Morten Norbye Halvorsen.

Nasjonalmuseet kjøper også inn utvalgte verk av utenlandske kunstnere. De senere årene har vi blant annet kjøpte verk av Zanele Muholi, Annie Albers, Francesca Woodman og Laure Provoust. Sistnevntes portal Security Gate (2019) var publikums første møte med utstillingen En samling blir til på Nasjonalmuseet – Arkitektur i 2020.

Laure Prouvost, «Security Gate», 2019. © Prouvost, Laure/BONO
Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli

Arkitektur

Arkitektursamlingen har sitt tyngdepunkt i 1900-tallet, og spesielt innen norsk modernisme. Vi arbeider målrettet for å utvide samlingen både innen samtid og innen 1800-tall og historisme.

En satsing har vært på kvinner i arkitekturen i Norge rundt og før 1900. Til tross for at det var flere kvinnelige arkitekter i perioden, for eksempel var det over 20 kvinnelige arkitektstudenter på Kunst- og håndverksskolen i Christiania på 1890-tallet, har disse vært lite synlige til nå. Årsaken til dette er enten at de jobbet på kontor og ikke signerte tegninger, eller at de giftet seg og sluttet å praktisere. Forskning pågår for å kaste mer lys over disse. Blant ervervelser er verk av Hjørdis Grøntoft Raknerud (1878-1918), Lilla Hansen (1872-1962) og Margrethe Wiig (født Bull, 1874-1968).

Lilla Hansen, Loft på Flåten i Øvre Vinje, skissebok fra sommeren 1897
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland
Tegning i gråtoner av et kirkebygg med kuppel
Wilhelm von Hanno, Trefoldighetskirken i snø, ant. 1850.
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Andre nylige historiske ervervelser er blant annet flere verk av Wilhelm von Hanno (1826-1882) og Ole Stein (1867-1950).

Det pågår også et arbeid med å styrke samlingen fra 1980-tallet og frem til i dag. En viktig ervervelse er årets kjøp av arkitekt Beate Hølmebakks Virginiaserien (1995-2000). Dette skiller seg ut i den nyere norske arkitekturhistorien som et omfattende fiksjonsbasert papirverk med svært høy håndverksmessig og arkitektonisk kvalitet og feministisk tematikk. Det består av fire hus for litterære kvinneskikkelser, formidlet i detaljerte håndtegninger og modeller.

Å samle på samtidsarkitektur krever kunnskap om digitale modeller og tegninger -- om maskinvare, filformater og digital bevaring. Starten på en slik satsning i museet har vært forskningsprosjektet Architecture Museums and Digital Design Media. I forbindelse med dette prosjektet er det nylig ervervet blant annet forskalingstegninger og beregninger av hvelvkonstruksjonen i St. Hallvard kirke i Oslo, utført av sivilingeniør Tore Christoffersen i 1965 for Lund og Slaatto arkitekter, samt digitale tegninger til Trappebro over Vøringsfossen, utført av Carl-Viggo Hølmebakk Arkitektkontor i 2010.

Kunsthåndverk og design

Team Design og kunsthåndverk har de senere årene prioritert å fylle hull i samlingen av blant annet industridesign og grafisk design, kjøpe inn internasjonalt kunsthåndverk av utøvere som har hatt betydning for det norske kunsthåndverket, samt å satse på samtidsmote og motehistorie.

Innkjøp av norsk kunsthåndverk fra samtiden skjer som regel fra galleriutstillinger over hele Norge. Vi har gjort innkjøp fra Kristiansand i sør til Longyearbyen i nord.  Kari Steihaugs Arkiv – de ufullendte (2017), Marit Tingleffs Blått landskap (2011) og Sigurd Brongers Bæreinstrument for Nautilus Belavensis (2016) er eksempler på arbeider fra norske kunsthåndverkere med internasjonal gjennomslagskraft som er ervervet fra gallerier og kunstnere.

Marit Tingleff, Blått landskap
Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli
Faig Ahmed, «Fuel», 2016
Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli

Satsingen på grafisk design og industridesign har blant annet resultert i innkjøp som Tom of Finland-frimerker fra 2014, Eva Widenojas modell av Eikemomasta (2011) og Sébastian Thibaults 50 Years after Stonewall (2019).

Viktige internasjonale ervervelser innenfor kunsthåndverk inkluderer blant annet Faig Ahmeds Fuel (2016), som sommer og høst 2020 ble vist frem på utstillingen En samling blir til, Bernard Schobingers From Nature (2017) og Bouke de Vries’ Memory Vessel (2018).

Det er stor interesse blant publikum for mote, og Nasjonalmuseet ønsker å bli et ledende museum for visning av mote i Norden. Gjennom satsingen på mote har museet blant annet kjøpt inn antrekk fra Ramona Salo Myrseth, Tonje Plur, Bror August, Kit Wan, Merilin Kolk, Admir Batlak, Edda Gimnes og Kristian Aadnevik i løpet av de siste årene. I tillegg kommer en rekke antrekk fra strikke- og klesdesigneren Unn Søiland Dale, som arbeidet for de store motehusene i Europa.

Museet har også mottatt en rekke gaver, for eksempel dreiebok, arkiv og klær fra den norske klesdesigneren William Jensen og to lysestaker fra Nøstetangen/Hurdals glassverk, for å nevne noe.

 

Utforsk den digitale samlingen