Blad frå Imperialismens dagbok I

En politisering av kunsten i 1960- og 70-årene førte til at den ble brukt som kritisk skyts i samfunnsdebatten. I norsk sammenheng er Per Kleivas Blad frå imperialistens dagbok et av de mest kjente eksemplene på kunst som politisk agitasjon. Utløst av amerikanernes brutale krigføring i Vietnam, og inspirert av amerikansk popkunst og reklamens sjablongspråk, kombinerer denne serien av silketrykk et harmonisk naturutsnitt, i form av en vakker og disig blomstereng, med krigsmaktens harde aggresjon. Denne materialiseres i det første bildet med marsjerende militærstøvler, deretter helikoptre i lufta og til slutt en bombesky over det vergeløse landskapet. Forløpet ender i full destruksjon, og Kleiva avbilder krigens redsler ved hjelp av destabiliserende kontraster mellom skjønnhet og skrekk. Den tyske kunstneren Harun Farocki, som var aktiv samtidig som Kleiva, har poengtert at det var umulig å vise napalmens reelle skader; det ville bare føre til at folk først lukker øynene for sårene, deretter fortrenger minnene om dem og til slutt den konteksten de oppsto i.

Kleiva deltok i arbeidskollektivet GRAS, som ble dannet av en gruppe unge venstreradikale kunstnere i 1969. Gjennom lett tilgjengelige silketrykk fikk de fram sin handlingsrettede pragmatisme basert på sosialistiske prinsipper. GRAS ønsket å bevisstgjøre publikum, alminneliggjøre kunst som virkemiddel og gjøre den til et ideologisk instrument for kollektiv aksjon.