Høstløv

Mot slutten av 1950-årene hadde Jakob Weidemann nådd frem til en klarhet i sin kunstneriske søken med de såkalte «Skogbunn-bildene ». Formspråket han tok i bruk i disse arbeidene var i og for seg ikke nytt verken i hans egen produksjon eller om man trekker trådene til Frankrike, til Jean Fautrier eller Serge Poliakoff, kunstnere som gjerne nevnes som referanser. Det nye i disse bildene lå først og fremst i kunstnerens bruk av materialet, som ga mange av disse arbeidene et taktilt preg. Samtidig ga han nå helt avkall på det rent konkret-abstrakte maleriet, og manifesterte seg som en maler hvis formspråk var abstrakt, men hvis tilknytning til naturen var grunnleggende.

Maleriet Høstløv, fra 1959, er et av de første arbeidene i denne serien. Materialbruken er her fortsatt nokså forsiktig, og de enkelte fargefelt trer klart frem. Bildet er holdt i tette, mørke jordfarger, og motivet, slik det beskrives i tittelen, er omformet til et abstrakt spill av geometriske fargeflater. Som mange av etterkrigstidens europeiske malere hadde også Weidemann utgått fra et kubistisk maleri for, med utspring i naturinntrykk, etter hvert å bevege seg over i grenselandet mellom sansbar virkelighet og abstraksjon.

Naturen forble inspirasjonskilde og forankringspunkt for Weidemanns kunst, men han skulle etter hvert løfte blikket fra skogbunnen. Opplevelsen av vårunderet sett gjennom blomstenes drift mot lyset, ble fra midten av 1960-årene hovedtemaet i hans bilder.