Jeg

Portretter utgjør en stor del av Ludvig Eikaas’ produksjon, først og fremst selvportretter, men også andre, utført i ulike media og teknikker som maleri, grafikk og skulptur. Dette er ikke unikt; kunsthistorien er spekket med kunstnernes selvportretter som på ulike vis kaster lys over epoker, ismer og identitet. Likevel har få portretter i norsk kunsthistorie skapt så mye debatt som Eikaas’ JEG. Bildet ble av mange oppfattet som en kraftsalve mot Janteloven, om det å være seg selv nok og å tro at en er bedre enn andre.

Kunstneren selv, som alltid hadde latteren på lur og likte å kommentere sine arbeider, sa at dette vel var den korteste selvbiografi noen gang skrevet. «Det er et nakent bilde», sa han, «et bilde i seg selv». Han trakk også tråder til egen og andres skoletid, til det møysommelige arbeidet med å lære seg skjønnskrift og til lærerens formaning om aldri å begynne en setning med Jeg. I hans bilde, utført i mange varianter, lyser ordet opp, i usikker skjønnskrift som på en skoletavle.

Det spesielle ved bildet er at kunstneren her ikke bare har laget et selvportrett; han har gitt oss noe vi alle kan bruke. Jeg bør jo heller ikke nødvendigvis være en egotripp, men rommer også mer, som i Hans Børlis dikt Grafitti.

Jeg drypper fingrene i himmelen
Og skriver på solsvidde jorda:
JEG
Tre bokstaver, et bittelite ord, men likevel
Kryper hele verden inn i det
Som sneglen i sitt hus om kvelden
Ligger der sammenrullet
Og drømmer om regn