Norsk Sjøfartsmuseum

Dette fotografiet dekket halve den første siden i presentasjonen av Sjøfartsmuseet i Byggekunst i 1961, med ankeret i forgrunnen som en indikasjon på byggets funksjon. Motivet viser inngangen til vestibylen, med sentralhallen til venstre. Til høyre ser vi pergolaen som forbinder vestibylen med båthallen, som her ligger utenfor billedrammen.

Fotografens standpunkt bidrar til å understreke byggets utstrakte form, som fortsetter utenfor billedrammen på begge sider. Fotografiet er komponert med en kontinuerlig rytme. Avtrappingen av teglveggskivene i sentralhallen får gjenklang i terrasseringen av takflater i pergolaen. Takflatene overlapper hverandre i takt med landskapets stigning.

Bildets vektlegging av hvordan anlegget er lagt i terrenget, speiler en internasjonal tendens i samtidige arkitekturfotografier hvor bygningers relasjon til omgivelsene ble framhevet. Mens Teigens interiørfotografier fra bygget viser utsynet mot sjøen, framhever Winsnes’ fotografier fra sentralhallen hvordan dagslyset faller inn i rommet gjennom utstrakte vindusfelt. De antyder det Håkon Mjelva betegnet som en sakral holdning i sin omtale av bygget i Byggekunst.

Eliassen og Lambertz-Nilssen var opptatt av teglens taktile kvaliteter, delvis inspirert av finnen Alvar Aaltos materialbruk. Winsnes’ fotografier utnytter lysvirkninger for å illustrere teglsteinens varierte uttrykk. Selv omtalte han samarbeidet med Eliassen og Lambertz-Nilssen som en av sine spesielt fruktbare samarbeidsrelasjoner med arkitekter.