Greifswald i måneskinn

Blikket føres over en rekke av steiner og noen vertikale stokker med fiskegarn, videre over vannet, til en by badet i månelys helt ute i horisonten. Fullmånen, som skimtes gjennom skylaget, kaster gjenskinn på tingene i bildets forgrunn. Der skimter vi også en robåt som nærmer seg, og helt inne ved stranden to prammer som ligger på skrå.

Fiskegarnene står som et gjerde mellom betrakteren og byen, som ligger som et drømme- bilde i horisonten. Silhuetten av kirketårnene avslører at byen er Greifswald, kunstnerens fødeby, fremstilt speilvendt. ”Søstermaleriet”, som befinner seg i Kunsthalle i Hamburg, viser byen i dagslys, men sett fra en annen kant. Her er kirketårnene korrekt plassert. Til tross for detaljrikdommen er altså ikke Caspar David Friedrich opptatt av å gjengi motivet realistisk, men heller av å skape en bestemt stemning: Middelalderbyen Greifswald framstilt som en liknelse for lengselen etter Paradis.

Med sin symmetriske landskapskonstruksjon skaper Friedrich et gåtefullt og høystemt følelseslandskap. Han forbinder kirken og månen, hav og himmel, fjern og nær, og skaper slik en syntese mellom det jordiske og det himmelske.

Med bilder som dette fremstår Friedrich, sammen med sin yngre norske kollega J.C. Dahl, som grunnleggeren av det romantiske land- skapsmaleriet. Begge studerte i ulike perioder ved kunstakademiet i København. Senere fant de begge et fruktbart miljø i Dresden som førte til blomstring og fornyelse av kunsten deres.