Det syke barn

Et sykeleie. Scenen er lagt enkelt opp med hovedmotivet stilt sentralt og langt framme i billedrommet. Detaljene er tonet ned til fordel for noen iøynefallende temaer: pikens hode mot den hvite puten, kvinneskikkelsens bøyde nakke og kontakten mellom de to. Maleriet omtales gjerne som Munchs gjennombruddsverk og vitner om hans orientering mot en mer personlig og emosjonelt forankret uttrykkskunst. Det blir ofte satt i sammenheng med tapet av hans ett år eldre søster Sophie som døde av tuberkulose i 1877. Samtidig var syke jenter og døende barn et yndet motiv blant mange av tidens mer realistsk orienterte kunstnere.

Selv omtalte Munch maleriet som sin avskjed med realismen. Bildets stofflige, skisseaktige uttrykk skiller det også fra den mer dagklare, virkelighetsnære realismen som dominerte blant kunstnerne i Munchs samtid. Tykt påsmurte lag med maling veksler med tynne, rennende striper, pastose penselstrøk med skrapte sår og merker i overflaten. Oppmerksomheten trekkes mot bildets fysiske overflate og dets faktiske tilblivelse. Det framstår som skissemessig og ufullført, som om det er stoppet midt i den skapende prosessen. Her viser Munch seg for alvor som det «uferdige» kunstverkets mester.

Verket ble første gang stilt ut på Statens Kunstutstilling i 1886, men da under tittelen Studie. Med sin ukonvensjonelle form vakte det stor oppsikt og forargelse, men også en viss grad av anerkjennelse. Det ble en «skandalesuksess» og har blitt stående som et av Munchs mest kjente og diskuterte enkeltverk. Til sammen kom han til å male hele seks forskjellige versjoner av motivet. I første omgang ervervet Nasjonalgalleriet en senere versjon gjennom Olaf Schous gave i 1909. I 1931 ble denne byttet med Munchs første utgave av maleriet fra 1885–86. Schous bilde er i dag i Göteborgs Konstmuseum.