Etter stormen

En ung kvinne kommer løpende på en øde strand med en liten gutt etter seg. For å få kontakt strekker gutten den ene armen forgjeves fram mot kvinnen. Hennes kroppsspråk viser tydelig at hun har nok med seg selv og sin egen fortvilelse. Årsaken ser vi bak henne: En kantret båt som har blitt tatt av stormen. Kanskje er det en av hennes kjære som har druknet i uværet som nå er passert? Hun og gutten er overlatt til seg selv og den mennesketomme og ugjestmilde naturen. Selv solens intense stråler, de skarpe klippene og den tomme stranden kan oppleves som truende og nedbrytende. Dette har Jens Ferdinand Willumsen understreket gjennom den skarpe tegningen og den disharmoniske fargebruken, med lysende fiolett, skitten oransje, giftig grønt og syrlig gult.

På denne tiden var Willumsen opptatt av det dynamiske forholdet mellom de skapende og de destruktive kreftene i naturen, ofte knyttet til motiver med fjell og hav. I maleriet Sol og ungdom representerer de løpende og badende barna vital livsglede, mens i Etter stormen er det fortvilelse og ensomhet som dominerer. Som inspirasjon for den løpende kvinnen tok han utgangspunkt i gipsavstøpningene av de flyktende ofrene for vulkanutbruddet i Pompeii (år 79). Under utgravingene av Pompeii fant man ut at man kunne helle gips inn i hulrom som mennesker, dyr og gjenstander hadde etterlatt seg i askelagene og ta avstøpninger av dem. Willumsen kjente godt til disse avstøpningene.

Som maler, keramiker, skulptør og arkitekt var Willumsen Danmarks mest internasjonale og allsidige kunstner rundt århundreskiftet. Han laget selv den kunstferdig utformete rammen med bronseornamentene.