Gårdsgutten

En høy, hengslet mannsfigur er fremstilt grovt og stilisert langt frem i billedplanet smattende på en pipe. Klesdrakten og de røslige hendene tyder på en staut arbeidskar. Det er vinter og figuren ruver godt på det snødekte tunet med gårdens rødmalte bygninger i bakgrunnen. Han virker fanget inn i forbifarten, eller kanskje han venter utålmodig på at maleren skal gjøre seg ferdig?

Erling Enger tilhørte en gruppe yngre kunstnere som vakte oppsikt i norsk kunstliv mot midten av 1930-årene. De arbeidet med sterke farger og dramatiske forenklinger og eksperimenterte med nye materialer og virkemidler. De tok opp tråden fra den tyske ekspresjonismen og søkte uttrykk som lå et stykke utenfor det som var hovedlinjen i norsk malekunst.

I starten av 1940-tallet gikk enger i retning av mer fortellenede figurmaleri og folkelivsskildringer, eller han tok for seg østlandsnatur med åpne landskap og tette skogsinteriører. Bondens vilkår, familie og forholdet mellom bygd og by går igjen, ofte formulert med humor og ironi. Enger var selv bondesønn, men valgte å følge kunstnerkallet fremfor familietradisjonen.

Det er den norske gårdsgutten vi møter, men uten heroiserende fakter. Fremstillingen domineres av en fargeskala som ligger tett opp mot det norske flagget. Bildet er malt under krigen, med tysk okkupasjon av Norge. Enger var ingen uttalt politisk kunstner. Likevel er det nærliggende å tolke farger og hverdagshelten som en kommentar til tidens maktpolitiske forhold.