Mjelgaron III

Håkon Mjelvas egen bolig, realisert i 1970, inngikk i arkitektens flerårige eksperimentering med elementbyggeri. Mens Mjelgaron I var navnet på Mjelvas egen flyttbare sommerhytte, var Mjelgaron II en demonterbar prototype han utviklet for masseproduksjon fra 1961 og fikk oppført i 1973. Både erfaringer og bygningsdeler fra arbeidet med I og II inngikk i Mjelgaron III. Boligen består av en soveroms- og kontordel, en kjøkkenog spisefløy og en oppholdsenhet hvor skyvedører skiller musikkrom og peisestue. De tre fløyene står på en treplatting. Stolpekonstruksjonen gir mulighet for et fleksibelt og lett veggsystem, der glass, finér eller glassfiber er innfelt i selvbærende trerammer. Over hver fløy svever et tretak med en karakteristisk vipp, et tegn på Mjelvas interesse for japansk arkitektur.

Denne tegningen i målestokk 1:50 viser anleggets planløsning, kortfasaden mot vest og langfasaden mot sør med de tre omvendte buetakene. Modul- og snittlinjer gir presis informasjon, mens myke håndtegnete blyantstreker antyder boligens vennlige hverdagslighet.

Navnet Mjelgaron spiller på den greske antikkens hustype «megaron» og på arkitektens navn og vitner om interessen for grunnleggende konstruktive prinsipper om bærende og bårne elementer. Arkitekturen refererer samtidig til tidens internasjonale strukturalistiske tenkning og prosjekter av blant andre Aldo van Eyck, Herman Hertzberger og Geir Grung. Gjennom hele etterkrigstiden arbeidet Mjelva med å fornye modernismens tankegods og var medlem av PAGON, den norske CIAM-gruppen.