Horngården

Egertorget er en konsekvens av slottsarkitekt H.D.F. Linstows byutvidelsesplan fra 1838. Da Karl Johans gate ble anlagt, oppsto et plassrom på gatens høyeste punkt. Ved denne lille plassen holdt herreekviperingsforretningen H. Horn & Co til fra 1856 til 1990-årene. Horn ønsket seg en ny forretningsgård, og Lars Backer tegnet et høyhus i to varianter, en med åtte og en med 13 etasjer. Begrunnelsen var at en høy bygning nettopp på dette punktet ville markere landskapsformen. Horngården ble hele tiden kalt en skyskraper, også da den sto ferdig i 1930 og bare hadde åtte etasjer. I dag virker det noe overdrevet. Men kanskje ble betegnelsen hengende ved på grunn av at bygningen har små etasjeflater og derfor virker slank. Dessuten er den frittstående på tre sider og minner om et tårn. Forretningsbyggene som ble reist rett etter første verdenskrig, som Sjøfartsbygningen (1915), Handelsbygningen (1918) og DFDS-gården, var alle på fem–seks etasjer. Dermed ville Horngårdens 13 etasjer blitt mer enn en fordobling. Såpass høy måtte den bli, ellers mistet den «sin karakter av tårn», hevdet Backer. Men selv med bare åtte etasjer var Horngåden klart byens høyeste bygning da den sto ferdig i 1930.

Horngården ble først tegnet med hele glassfasader og krumme hjørner. Den endelige løsningen med tette brystninger og en mer kantet form har den fordelen at en fikk felter til å montere lysreklame med navnene på leietakerne. Et forslag i 1990 om å bygge på huset fem etasjer, fikk ikke aksept hos myndighetene.