Sophia Dorothea-pokalen
-
Kunstnere:
- Heinrich Gottlieb Köhler
- Nøstetangen glassverk (Produsent)
- Datering: 1776
- Betegnelse: Pokal
Om verket
Denne graverte glasspokalen bærer med seg en spesiell og spennende historie. Ja, faktisk to: én om en dramatisk flukt og én om pokalens vei tilbake til Norge.
«Sophia Dorothea-pokalen» ble i sin tid bestilt av Jacob Juel (1744–1800), som var trelasthandler og forretningsmann. I 1776 ble et stort skip som Juel fikk bygget i Arendal, sjøsatt. Skipets navn var Sophia Dorothea – det samme navnet som vi kan se inngravert på denne pokalen. På motsatt side ser vi skipet, en tremastet fullrigger med dansk-norsk flagg og kong Christian 7s monogram, C7. På hver side av det ovale navnefeltet står en mytologisk figur: Til venstre står Merkur, handelens gud, med stav i hånden og vinger på hjelmen; til høyre står Neptun, havets gud, med trefork. Symbolikken er tydelig: Sophia Dorothea er et handelsskip. Jacob Juels plan var å bruke skipet til å frakte verdifull norsk trelast til Nord-Amerika for salg.
Forbrytelse og flukt
Som forretningsmann var imidlertid Jacob Juel litt for glad i å leve farlig. I 1774 ble han utnevnt til zahlkasserer, det vil si at han bestyrte Norges statskasse. Dette var pengene som ble innkrevet i Norge gjennom skatter og avgifter på vegne av regjeringen i København. I en tid uten et moderne bankvesen var man tvunget til å låne penger annensteds for å gjøre investeringer, og Juel falt for fristelsen til å låne av – nettopp – selveste statskassen. I 1784 ble det oppdaget en manko på 556 000 riksdaler, og da Juel ikke var i stand til å dekke dette beløpet, ble han arrestert og satt på Akershus festning. Natt til 16. september 1784 klarte Juel å rømme, og flyktet over grensen til Sverige med hjelp av flere medsammensvorne og en nøye uttenkt fluktplan. Her etablerte han seg som jernverkseier i Värmland. Juel hadde mektige allierte i hjemlandet som engasjerte seg for at han skulle få komme tilbake til Norge, men dette lyktes ikke. Han forble i Sverige livet ut.
Tilbake til Norge
Men hva med pokalen? Trolig ble den bestilt for å markere sjøsettingen av Sophia Dorothea, skipet som delte navn med både Juels hustru og mor(!). Det var vanlig at kostbare pokaler som denne ble anskaffet for å markere store anledninger, som bryllup, innvielser av nye hus og jubileer. En pokal var et skålebeger som ble sendt rundt bordet og benyttet for å hylle gjester og vertskap med taler og skålevers. Den detaljrike og fortellende dekoren er gravert av Heinrich Gottlieb Köhler, som var gravør på Nøstetangen glassverk, der pokalen ble laget. Antagelig tok Juels familie med seg pokalen da de fulgte etter ham til Sverige. Pokalen var helt ukjent i Norge da den etter 200 år dukket opp i et svensk TV-program i 1996, og ble senere innlånt til utstillingen «Skål for Norge!» på Kunstindustrimuseet i Oslo i 1998. I 2010, ble pokalen solgt på auksjon hos Sotheby’s i London til en norsk kjøper, som solgte den videre til Nasjonalmuseet. Slik endte den dramatiske historien med at pokalen kom hjem igjen – til slutt.
Kilder
Randi Gaustad, Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden. Oslo 1998.
Norsk biografisk leksikon, s.v. ‘Jacob Juel’.
Kunstnere/produsenter
-
-
Nøstetangen glassverk
Glassverk
Nøstetangen glassverk har en helt spesiell plass i norsk glasshistorie. Det var den første profesjonelle glasshytta i Norge, og dermed Norges første glassverk. Nøstetangen var lenge alene om å fremstille finere bordglass i Norge.
Glassverket lå ved Hokksund utenfor Drammen. Bakgrunnen for etableringen av glassverket var å utnytte de norske naturressursene til industriproduksjon. I 1739 ble det såkalte Norske Kompani (Det Kongelig Allernaadigst Octroyerede Nordske Compagnie) stiftet i København. «Octroyerede» betyr at kompaniet fikk kongelige privilegier, det vil si en rettighet eller tillatelse som kun kongen kunne gi. Kompaniets formål var å opprette norske industrier innenfor flere grener, men stort sett ble det med planene – det viktige unntaket var glassverkene.
Hvittglass og grøntglass
Glassverksdriften krevde store mengder brensel, og ble lagt til Norge, som var sparsomt befolket og hadde mye skog. Nøstetangen forsynte hele Danmark-Norge med finere bordglass, og leverte til både kongen i København og til den danske adelen. Denne typen glass ble kalt «hvittglass», dvs. klart glass, til forskjell fra «grøntglass», som omfattet grovere bruksglass som f.eks. flasker, og som ofte var grønt eller brunt. I årene 1760-1803 hadde de norske glassverkene til og med monopol på å levere glass i Danmark-Norge, og import av utenlandske glassvarer var i denne perioden forbudt. Likevel vet vi at det foregikk ulovlig import av glass også i disse årene, f.eks. fra Tyskland og England.
Nøstetangen og utlandet
Nøstetangens monopol gjenspeiler de økonomiske idéene i Europa på 1700-tallet. Det er dette vi kaller merkantilisme: det gjaldt å beskytte eget lands industri og verdiskaping, gjennom virkemidler som tollmurer og privilegier. Dette betyr ikke at Nøstetangens glass ikke «lånte» fra utlandet, tvert imot var glassverkets modeller og dekorer stort sett basert på forbilder og teknikker fra Venezia, England og Tyskland, steder som hadde en blomstrende glassindustri.
Den første glasshytta på Nøstetangen ble startet med tysk fagkunnskap. Den fineste glassmassen ble laget i etterligning av engelsk, blyholdig krystall. I 1755 sendte det Norske Kompaniet en mann, Morten Wærn, til England for å bedrive industrispionasje. Wærn ble fengslet, men klarte å lokke den engelske glassblåseren James Keith til Nøstetangen. Keith tok med seg kunnskap og teknikker fra den engelske glassindustrien.
På samme måte utvandret den tyske gravøren Heinrich Gottlieb Köhler fra Tyskland via København til Nøstetangen. Köhler var en svært dyktig gravør og har gravert mange av de flotteste gjenstandene som er bevart fra Nøstetangen. Köhlers elev Villas Vinter, som trolig var norsk, arbeidet også som gravør på Nøstetangen frem til ca. 1770. Senere graverte han også for Hurdals glassverk, men var ikke fast ansatt der.
Pokalenes storhetstid
Det produktet som mer enn noe annet forbindes med Nøstetangen i dag, er pokalene. Pokalen er et stort drikkebeger som ble sendt rundt fra gjest til gjest og ble brukt som skålebeger når man fremsa skålevers. Pokalene hadde som regel lokk, selv om dette ikke alltid er bevart i dag. På Nøstetangen var det ikke uvanlig å utforme lokkgrepet som en bøylekrone, som her. Pokalene kunne være rikt gravert med bilder og tekst som markerte viktige begivenheter eller anledninger. Mot slutten av 1700-tallet gikk pokalen ut av bruk i Norge, noe senere enn i Europa for øvrig.
Glassverket på Nøstetangen ble stengt i 1777, og produksjonen ble flyttet til Hurdals glassverk, der den fortsatte frem til 1808. Flyttingen var ikke minst begrunnet med at glassverket trengte bedre lokal tilgang på brensel. Både teknikker, fagkunnskap og glassmodeller ble videreført på Hurdal, men sammenlignet med Nøstetangen ble likevel Hurdals produksjon enklere og rimeligere.
Verksinfo
Utforsk lignende verk fra samlingen
