Erling Viksjø

Mer enn noen annen arkitekt i tiden etter andre verdenskrig bidro Erling Viksjø til å utforme monumentale bygg i Norge. Han vant mange av tidens mest prestisjefylte arkitektkonkurranser, og han sto blant annet for Regjeringskvartalet i Oslo. I dag er Viksjøs navn uløselig knyttet til moderne høyhus i stor skala, med materialet naturbetong og med stilbegreper som brutalisme. Han utviklet imidlertid flere nye materialer og søkte en “mykere” modernistisk arkitektur.

Moderne = betong

Etter fullført arkitektutdanning jobbet Viksjø en tid ved Ove Bangs arkitektkontor i Oslo. Her arbeidet han med Bakkehaugen kirke og konkurranseutkastet til et nytt Regjeringskvartal. Bang var en av funksjonalismens fremste arkitekter i Norge, internasjonalt orientert og opptatt av radikale arkitekter som Le Corbusier og Mies van der Rohe. Erfaringen fra Bang stimulerte nok Viksjø til å jobbe med betong, høyhus og moderne bygningsformer. Han søkte moderne uttrykk og ble ekstra inspirert av Le Corbusier.

Bevegelser i betong

Viksjø samarbeidet mye med andre, noe som også brakte ham inn på nye veier. Rundt 1950 eksperimenterte han mye med selve materialet betong, og sammen med ingeniøren Sverre Jystad utviklet han naturbetong. Dette ble hans signaturmateriale. Naturbetong blir til ved at støpeformen fylles opp med naturlig småstein, for så å fylles med tynn mørtelmasse. Når materialet hardner, kan overflaten sandblåses, slik at steinmaterialet kommer fram. Denne nyvinningen åpnet for å skape mønstre og bilder direkte i bygningsveggene. Dette utnyttet Viksjø i flere av sine tidlige verk, som Hybelhus for stortingsmenn (1950–54, revet 1972) og i sitt eget Sommerhus i Larvik (1956–57). Denne teknikken ble særlig utnyttet i Regjeringskvartalets to bygninger: Høyblokka (1946–59) og Y-blokka (1952–69, revet 2020).

Høyblokka - brutalismens høydepunkt i Norge

I 1946 etablerte Viksjø sitt eget arkitektkontor. Arbeidet med Regjeringskvartalet ble avgjørende fra første stund og strakk seg over flere tiår. I den fjorten etasjer høye Høyblokka, som sto ferdig i 1959, ble det lagt vekt på rette vinkler og klare, gjentakende former. (Den ble endret og utvidet i 1988–90.) Bygningen blir derfor ofte trukket fram som kroneksemplet på en ny, monumental modernisme i etterkrigstidens Norge, og på stilretningen brutalisme. Fenomenet Béton Brut var heftig diskutert i samtiden og sprang ut av Le Corbusiers utstrakte bruk av rå betong i arkitekturen før og etter andre verdenskrig.

Arkitekt med hjerte for kunst

Viksjø var opptatt av billedkunst. Han kjente mange kunstnere og malte selv. Til Høyblokka engasjerte han fire yngre, radikale malere som arbeidet abstrakt, til å utføre kunstverk direkte i betongen: Inger Sitter, Carl Nesjar, Tore Haaland og Odd Tandberg. I tillegg ble Hannah Ryggen invitert til å skape en stor billedvev til inngangspartiet, og Nesjar utførte noen vegger basert på tegninger av Kai Fjell. Mot slutten kom så selveste Pablo Picasso med i prosjektet. Flere vegger i Høyblokka er basert på tegninger av Picasso. Også disse ble sandblåst av Nesjar. Samarbeidet mellom Viksjø, Nesjar og Picasso utviklet seg videre i flere skulpturprosjekter, og kulminerte med de to veggarbeidene til Y-blokka: Fiskerne og Måken (1956–69).

Conglobetong

Gjennom 1960-årene fortsatte Viksjø å eksperimentere med betong. Sammen med Odd Tandberg utviklet han det de kalte conglobetong, der naturstein i forskjellige størrelser ble støpt i betong.  Betongblokkene ble så skåret opp i tynne plater. Framgangsmåten åpnet for å lage nærmest abstrakte komposisjoner med dekorative fargefelt. Vi finner det blant annet i Norsk Hydro-bygningen (1955–63), Elkem-huset (1959–65) og Standard Telefon og Kabelfabrik (1966–67).

Arkitektur som skulptur

Viksjø skapte et unikt samspill mellom arkitektur og kunst. I mange av bygningene sine førte han kunstartene intimt sammen for å skape en helhetlig arkitektonisk skulptur. Viljen til å skape en syntese der arkitektur og kunst virket sammen uten å miste sin egenart, viste seg allerede i Bakkehaugen kirke (1939–46,1955–59), men nådde et høydepunkt i sene verk som Oslo helseråd og den nå revne Y-blokka.