Flyktige fortellinger. Morten Andersen, Lucie Noel Thune, Rune Elias Helgesen

"Flyktige fortellinger" viser tre yngre norske kunstnere som, gjennom foto, installasjon og video, på ulike måter forholder seg til filmens fortellende formspråk. Nære minner og materialer omformes til noe ganske ekstraordinert. Hensikten med utstillingen er blant annet å vise hvor sentral fortellingen er blitt som uttrykk i den dagens samtidskunst.

Skulptøren Lucie Noel Thune (f. 1966) har i installasjonen Coil tatt utgangspunkt i norske og engelske 35 mm spillefilmer. Disse har hun formet til bølgende skulpturer som ligger på gulvet som blåsvarte åslandskap og virvlende dragsug. Hver skulptur består av én film, alle har vært vist på kino i Norge. Hvilken film det er, er likevel uvesentlig. - Det er forholdet mellom private og kollektive minner som interesserer meg, sier Thune, som opplever filmfortellingene som et enormt, globalt bibliotek, som alle kan ta del i og forholde seg til. Thune valgte også ut klipp fra ulike filmer og klistret dem som collager på lystavler, hvor de skapte nye sammenhenger, nye historier. Slik forsterket hun filmens fiktive karakter.

Fotografen Morten Andersen (f. 1965) arbeider innen en dokumentarisk fotografisk tradisjon, og i denne utstillingen presenterte han prosjektet Days of night både i bokform og som lysbildeprojeksjon. Boken forteller en åpen historie, helt uten tekst. Bildene er tatt i New York og Tokyo, men den serielle måten de er satt sammen på skaper et helt nytt, urbant storbymiljø. Den dramatiske lyssettingen med mørke toner leder tanken til film noir, samtidig som den nattlige stemningen gir bildene en enhetlig karakter. Det er hele tiden en viss distanse i motivene. Andersen sier at han i grunnen bare gikk rundt i sine favorittbyer og tok bilder– sammenhengen kom etterpå. På samme måten må leseren finne sine egne, narrative sammenhenger i Andersens bilder.

Grafiker Rune Elias Helgesen (f. 1967) er opptatt av filmspråket til reklame og musikkvideo og har hentet mye inspirasjon derfra; fra måten reklamefilmer klarer å fortelle en historie og etablere en stemning på minimum av tid, og lekenheten som ofte finnes i musikkvideoer. Helgesens videoer veksler mellom poetiske og humoristiske fortellinger, med en kjapp, leken redigering og røff håndtering av kameraet. - Jeg prøver å få inn en insisterende nærhet, sier han, og understreker at lyden er viktig for stemningen. Med skrikende skjeer som skraper på tallerkener, bokser med hermetiske bønner som ruller over kjøkkengulvet og åpen munn som gaper grådig over brødskiva, har Helgensen i 1 Scene (2003) laget en rå og humoristisk musikkvideo fra kjøkkenet. Videoen trekker veksler på en rik animasjonstradisjon, som sammen med rytmen i både klipp og gitarspill gir det hverdagslige et surrealistisk og nesten aggressivt preg. 20 Scener (2001) ble vist i 10 sekunder lange sekvenser med tilsvarende lange pauser; hendelser og antydninger til historier, uten begynnelse eller slutt, alt hentet fra vår nære hverdag.