Mario Merz. Forskyvninger av jorden og månen på en akse

Mario Merz var en av nestorene i 1900-tallets kunst i Europa, og da han døde i fjor høst hadde han fascinert verden med sin kunst i over 40 år. Han var en av de mest markante av de italienske Arte Povera-kunstnerne, og kanskje særlig kjent for sine mange iglo-installasjoner. Men hans motivkrets favnet vidt og var stadig i bevegelse. Kunstnerrollen sammenliknet han med en nomade som er knyttet både til naturen og kulturen. For ham levde kunstverkene sitt eget liv, i dialog med kunstneren.

Når Mario Merz for første gang er viet en separatutstilling i Norge, er det hans tegnekunst som presenteres. Tegningen var sentral for Merz og fanger opp hele hans kunstnerskap hva angår tema og motiv. Gjennom et fargerikt mangfold av teknikker fra akvarell til goache og collager på papir, avis og tre gir utstillingen innblikk i en verden fylt med fabeldyr, iglo-, snile- og spiralformasjoner. Formspråket spenner fra det figurative i saftige farger til sarte akvareller og abstrakte konstruksjoner.

Fabeldyrene gir assosiasjoner til fortidens hulemalerier, med kraftige konturer og et silhuettaktig preg. Et av dyrene som særlig inspirerte Merz var sneglen – med et hus like stort som dyret selv, og bygget opp av en spiral. «Spiralen», sa Merz, «er en vakker strek som kommer tilbake til seg selv, men aldri til samme punkt». I tillegg til tegningene, hvor igloformen også er sentral, valgte museet å ta med den store iglo-installasjonen fra 2002 som ble presentert på museets Arte Povera-utstilling tidligere i år, og som nå er innkjøpt til museets samling. Igloen er nærmest blitt et varemerke for kunstneren, og inngår som et samlende element i utstillingen. Installasjonens tittel er brukt som undertittel på utstillingen.

Mario Merz fikk dessverre ikke selv være med på presentasjonen av de mer enn 40 tegningene denne mønstringen omfatter. Utstillingen kom i stand i nært samarbeid med hans datter Beatrice, med Merz-arkivet i Torino og Giorgio Persano.