Ny aktualitet

Spørsmålet om hva museumssamlinger er, og hvordan de blir til, har de siste årene fått ny aktualitet. Ønsket om å speile mangfoldet i befolkningen har gjort forhold som representasjon og identitet brennhete. Det samme gjelder interessen for de oversette eller glemte kapitlene i kunsthistorien. Disse temaene gjenspeiles i utstillingen.

Verk fra utstillingen

Carl Frederik Vogt, Erkjentlighets-tempelet på Ullevål, 1810-tallet

Danske Carl Frederik Vogt flyttet til Christiania omkring 1810 og var i noen år den eneste kunstneren i byen. På oppdrag malte han flere landskaper fra godseier John Colletts park på Ullevål. Parken var arena for tidens mest ekstravagante hagefester, med kaskader av madeiravin i fontenen.

Tempelet på bildet er tegnet av den danske arkitekten Charles Stanley. De fleste av Stanleys oppdrag var for overklassen, der det største var Eidsvollsbygningen. Tempelet han tegnet for Collett ble omtalt som et erkiendligheds- eller takknemlighetstempel. Den lille, elegante bygningen er revet for lenge siden, men maleriet dokumenterer både at det ble bygget, og hvordan det så ut.

Sofie Werenskiold, Tankefull, 1881

Tankefull er Nasjonalmuseets første maleri av Werenskiold, og et forsøk på å skrive henne tydeligere inn i kunsthistorien. Den unge kvinnen er skildret på en uttrykksfull og naturtro måte i tråd med datidens kunstideal. Den svarte finkjolen og boka antyder en høytidelig anledning eller milepæl i livet.

Werenskiold, som var født Thomesen, studerte i München fra 1876 til ca. 1881. Her var hun en del av et dynamisk nordisk kunstmiljø, der Kitty Kielland, Harriet Backer og Erik Werenskiold var sentrale skikkelser. I 1882 giftet hun seg med Erik Werenskiold. Vi kjenner få malerier av Sofie Werenskiold, og fra slutten av 1880-årene arbeidet hun hovedsakelig med broderi og applikasjon.  

Forslag til ombygning av Restaurant Skansen, utført av Lars Backer, Arnstein Arneberg og Ernst Kühn

Restaurant Skansen, som ble oppført på Kontraskjæret i Oslo i 1927, ble raskt et ikon for funksjonalismen i Norden. En bygning er sjelden «ferdig» ved åpning, men arkitekt Lars Backer kunne neppe forestille seg de mange endringene og endringsforslagene som bygningen skulle bli utsatt for før den til slutt ble revet i 1970.  

I funksjonalismens ånd ønsket Backer at restauranten skulle være «uten detaljer»: «Det er utsikten, menneskene, farvene og PH-lampene som gjør salen», skrev han. Det gikk likevel ikke lang tid før større endringer skulle rokke ved minimalismen. Allerede i 1931 ble dansken Ernst Kühn hyret inn for å skape et mer livlig interiør, blant annet med bruk av fargerike tekstiler. Senere kom Arnstein Arneberg på banen med et urealisert forslag om å utvide Skansen med en klassisistisk utformet kunsthall. Også Backer selv hadde begynt å tegne på endringer like før sin død. Tegningene ble bevart av arkitektkontoret F.S. Platou i håp om at bygningen en dag ville bli gjenoppført. 

Admir Batlak, Hverdagsintegrert, 2017

Admir Batlak har moteutdanning fra Milano. Han har en solid posisjon innen norsk klesdesign og er kjent for sine originale og fargesprakende antrekk med overraskende detaljer.

Hverdagsintegrert er fra høstkolleksjonen 2017, som var en satirisk feiring der flere modeller bar «missebånd» med referanser til norsk integreringspolitikk. I arbeidet sitt legger Batlak spesielt vekt på håndverk og utvikling av nye tekstiler. Gjennom referanser til kunst- og motehistorie, sosiale bevegelser og populærkultur, skaper han antrekk som problematiserer og kommenterer samtiden.

Anders Kjær, Uten tittel XXXIX, 1981

Anders Kjærs bilde ble malt til en av de store skandaleutstillingene i norsk kunsthistorie: «Uten tittel» i Galleri F 15 på Jeløya i 1982. Utstillingen presenterte over 40 malerier basert på det som kunstner senere beskrev som «blowups av massemediale bilder» fra mannfolkblader, motemagasiner og plateomslag.  

Kritikken haglet, og Kjær ble anklaget for pornospekulasjon og mannssjåvinisme. Men oppstusset skremte ikke publikum. Tvert imot ble det rene folkevandringen til Galleri F 15. Som kritikeren Tommy Sørbø påpekte, representerte ikke Kjærs bilder noe knefall for pornografien, men heller en postmoderne kritisk granskning av den pornografiske estetikken. Kjær var i så måte tidlig ute. Jeff Koons’ mykpornografiske fotografier av seg selv og pornostjerne Cicciolina ble til sammenligning tatt først åtte år senere.