«L'Inhumaine», Den umenneskelige
Cinemateket og Nasjonalmuseet samarbeider om filmvisninger i forbindelse med utstillingen «Thorvald Hellesen. Kubistisk pioner» som vises i Nasjonalmuseet i perioden 31. mars–20. august.
Filmprogrammet representerer noen av modernismens høydepunkter, hyllet av avantgarden selv.
Her kan du bestille billett fra Cinematekets nettsted.
«L’inhumaine»
For Marcel L’Herbier var filmen den mest moderne av alle kunstarter. I mange av filmene hans er forsøkene på å bekrefte denne påstanden godt synlige, ikke minst i «L’inhumaine», Den umenneskelige. Filmen skulle være et utstillingsvindu for datidens strømninger i fransk kunst.
I 1920-årenes Paris var den norske kubisten Thorvald Hellesen del av et miljø av kunstnere, kritikere og forfattere, og han ble nær venn av blant andre Constantin Brâncuși og Fernand Léger. Hellesen beveget seg rastløst fra den ene kubistiske retningen til den andre. Straks han behersket kodene innenfor en retning, forlot han den brått, for så å gi seg i kast med en ny. Rundt 1920 fikk han endelig en viss anerkjennelse i Paris. Han tok også oppdrag som skuespiller, og det er svært sannsynlig at han så filmen «L’inhumaine» i Paris i 1924, sammen med sin ektefelle, kunstner og scenograf Hélène Perdriat.
«L’inhumaine» ble en slags forløper til den store verdensutstillingen «Exposition internationale des arts décoratifs et industriels modernes», som da den ble arrangert et par år senere presenterte «style moderne», senere kalt art deco, for hele verden. «L’inhumaines» estetiske syntese av alt som var moderne og dynamisk kommer til uttrykk gjennom samarbeid med en rekke av datidens fremste kunstnere og arkitekter. Mest kjent er Hellesens venn, kubistmaleren Fernand Legér, en venn av Hellesen, som stod for scenografien, men også arkitekten Robert Mallet-Stevens, designeren Pierre Chareau, moteskaperen Paul Poiret og filmskaperne Claude Autant-Lara og Alberto Cavalcanti hadde viktige roller i utformingen av filmens visuelle stil.
«L’inhumaine» oppsummerer slik de andre kunstartene, og L’Herbier tilfører i tillegg rent filmtekniske nyvinninger. Det som kjennetegnet den franske filmimpresjonismen på 1920-tallet var først og fremst et ønske om å gjengi subjektivitet filmatisk, og dette er viktig også for L’Herbier. Filmene hans skulle framstille karakterenes inntrykk, drømmer og minner gjennom point-of-view-bilder og utstrakt bruk av optiske virkemidler som dobbelteksponeringer, filtre og fokusforskyvninger.
«For L’Herbier er kubismen ikke en gal manns verk, men resultat av en meget klar idé. Denne regissøren har i «L’Inhumaine» skapt bilder som tar pusten fra en. Filmen er en lysende lovsang til den moderne teknikkens storhet … Når man har sett denne filmen har man følelsen av å ha vært vitne til fødselen av en ny kunstart.»
– Neue Freie Press, Wien 1924
Filmen er teknisk og visuelt kompleks, men handlingen er relativt enkel: Den «umenneskelige» er en forfinet og hemmelighetsfull operasangerinne. Hun bor i en grandios herskapsbolig og tar jevnlig imot samfunnets høytstående medlemmer. Problemet er imidlertid at hun forakter alle mennesker på det sterkeste, noe som gjør henne til en kald og kynisk femme fatale.
