Formidling i samlingspresentasjonen 

Nasjonalmuseets visjon er å gjøre kunsten tilgjengelig for alle og hver enkelt, og samtidig reflektere samfunnet og tiden vi lever i. Museet skal legge til rette for møter og erfaringer som åpner for gjenkjennelse, forståelse og innsikt. Vi definerer formidling som det å skape situasjoner hvor kunst, arkitektur og design blir meningsfullt i møte med publikum. 

Formidlingen tar utgangspunkt i de utstilte verkene og rommenes temaer. Fortellinger om hvordan et verk er blitt til og hva det har betydd gjennom tidene, kan bidra til at publikum reflekterer mer over hva de ser i møtet med det konkrete verket. Vi ønsker å kommunisere med publikum på mange plan. For å oppnå dette er det utviklet et variert formidlingstilbud som retter seg mot ulike målgrupper og besøkende med forskjellige behov. Museet skal være et sted for refleksjon, fordypning og deltakelse – og en sosial møteplass som publikum føler tilhørighet med. Formidlingsaktivitetene skal kunne gi mulighet til å lære, bli inspirert, overrasket, utfordret og til å være kreativ. 

Tre redaksjoner (tekst og grafiske elementer, multimedia og aktivitet- og deltakelse) har hatt ansvaret for de respektive formidlingstilbudene.  

Flere delmål har vært veiledende i utviklingen av de ulike tilbudene: 

Delmål 1: Relevans og mangfold 

Det har vært et mål at alle besøkende, på tvers av interesser og forutsetninger, skal kunne oppleve samlingspresentasjonen som relevant og meningsfull og at de skal kunne kjenne seg igjen i det de møter. En måte å legge til rette for dette har vært å utdype verkenes historiske kontekst fra ulike synsvinkler som ivaretar overordnede krav til representasjon og samfunnsrelevans. Et eksempel er at valget av kunstnere, arkitekter og designere som løftes fram i formidlingstiltakene tas ut fra demografiske og geografiske hensyn.

For å oppfylle dette har vi arbeidet aktivt for å få fram historier om: kunstnere fra ulike deler av landet, kvinnelige og samiske kunstnerskap, skeive kunstnere og kunstnere bosatt i Norge med ikke-norsk bakgrunn. Utøvernes kulturelle bakgrunn, språk eller liknende representerer et mangfold som det er viktig for museet å speile. Vi har også ønsket å løfte fram mindre kjente historier om verk eller kunstnere. I museumsguiden kan publikum lytte til historier som trekker linjer til dagens samfunn, og dermed setter ord på hvor aktuelle de ulike verkene er akkurat nå. 

Delmål 2: Deltagelse og fordypning 

Formidlingstilbudene gir på ulike måter mulighet for deltagelse og fordypning. Tekster i utstillingsrommene utdyper temaer på måter som innbyr til refleksjon. Det er utarbeidet spesielt formgitte objekter som publikum kan interagere med. Praktiske formidlingsaktiviteter i tilknytning til benkene i utstillingsrommene er utviklet for at barn og voksne sammen kan utforske de utstilte verkene. Gjennom film og foto vises det hvordan verkene i rommet opprinnelig ble brukt. Dette kan bidra til at publikum får en ny forståelse av hva design kan være. Ved å se bygninger og mennesker i en historisk kontekst i autentiske bilder, og med musikk fra samme tidsepoke, håper vi å kunne bidra til refleksjon og interesse blant annet for arkitekturen som omgir oss i dag. 

Delmål 3: Tilgjengelighet 

Vår ambisjon har vært at samlingspresentasjonen skal gjøre kunsten tilgjengelig for alle. Med tilgjengelig menes både fysisk tilrettelegging i henhold til krav til universell utforming og at formidlingstilbudene er tilpasset et publikum med ulike interesser og behov. Håpet er at ingen skal føle seg ekskludert fra en helhetlig museumsopplevelse og at alle skal kunne finne noe som passer akkurat dem. 

Formidlingstilbudene er del av en større helhet, de er representert gjennom hele samlingspresentasjonen. Alle tekster i utstillingsrommene er på norsk og engelsk, det samme gjelder det digitale innholdet i utstillingen. Museumsguiden inkluderer flere språk, og lydsporene er tekstet. Det er utviklet samtalekort som er oversatt med punktskrift.  

Med formidlingsflater mener vi her faste formidlingstilbud som inngår i utstillingsrommet på ulike måter. Målgruppene for disse aktivitetene har vært bredt definert, med tre fokusgrupper: museets kjernepublikum; unge voksne uten mye kunnskap om kunst, arkitektur og design; og barn og unge eller barnefamilier. Disse målgruppene representerer ulike behov og interesser, og formidlingstilbudene er utviklet med dette som utgangspunkt. 

Rommenes temaer og de enkelte verkenes kontekst, formidles gjennom ulike medier og på ulike flater. Forskjellige typer tekst og fotografier, lydkulisser og audiovisuelle uttrykk inngår i rommene. Også praktiske formidlingsaktiviteter er integrert. Publikum møter objekter som kan berøres, illustrerte kort med filosofiske spørsmål, punktskrift som kan inspirere til samtale og undring, og gjenstander som inviterer til engasjement og fordypning.  

Enkelte rom er tilrettelagt for å skape variasjon for den besøkende mens hen beveger seg gjennom den omfangsrike samlingspresentasjonen. I rom 12, Hagerommet, kan publikum tegne eller bare slappe av og ta en pause fra kunsten. Her finnes også lyd og audiovisuelle virkemidler.  

I tillegg inneholder den digitale Museumsguiden informasjon om museumsbygningen, samlingspresentasjonen og temporære utstillinger.

Tekstene i utstillingsrommene tilbyr den besøkende kunnskap, og kan berike den enkeltes forståelse og opplevelse. Tekstene er relatert til temaer i de respektive rommene. De spenner fra overordnede, kontekstuelle temaer, via mindre og avgrensede temaer eller grupper av verk, til tekster om enkeltverk og kunstnere. I tillegg til å gi informasjon, kan tekstene gi rom for fordyping og meningsdanning.  

De overordnede føringene for tekstene var blant annet at de skulle oppleves enhetlige og at de skulle ha en form og innhold som rettet seg både mot unge og voksne bosatt i Norge og turister uten forkunnskap om norsk kultur. Intensjonen var at tekstene skulle bidra til en best mulig museumsopplevelse for et variert publikum. 

Samlingspresentasjonen inneholder følgende teksttyper eller sjangre:  

• Romtekst plassert ved siden av døren i alle utstillingsrom: tittel, tidslinje og beskrivende tekst om rommets tema.
• Tematekster plassert enten på vegg, podier eller i montre: Tittel og beskrivende tekst om et verks kontekst, om gjenstandsgrupper, bruken av en gjenstand, eller om en kunstner eller produsent. Enkelte av tekstene følges av en grafisk illustrasjon.
• Etikett: Basisinformasjon om kunstner/designer/arkitekt, verk og eierskap.  

Mesteparten av de rundt 6 500 verkene har små etiketter, kun med basisinformasjon. I tillegg har over 300 utvalgte verk fått en fortellende tekst, inndelt i ulike lengder (utvidet etikett; ekstra utvidet etikett; ekstra-ekstra utvidet etikett). 

Språklige retningslinjer er utarbeidet, blant annet for å sikre en helhetlig stemme mot publikum. Viktige generelle føringer for de beskrivende tekstene har vært å skrive enkelt og lettfattelig, i korte setninger og inndelt i avsnitt. Faguttrykk og vanskelige ord skal forklares. Vi har forsøkt å unngå årstall, i stedet linneholder hvert rompanel en tidslinje. 

En viktig beslutning har vært at alle tekster skulle skrives i historisk presens. Dette er en form som ikke har vært vanlig i tekster i museumsutstillinger. Historisk presens ble valgt fordi vi ønsket å skape et tidsbilde og trekke publikum inn i tiden som hvert enkelt rom representerer. Preteritum understreker en historisk fortid, men også fortiden har relevans for oss i dag.

Det har vært et poeng å problematisere tekstenes tema for å skape friksjon og å gjøre dem relevante for dagens publikum. Hvert rom har fått en kort tittel, og i tekstene har vi forsøkt å bruke sanselige beskrivelser, overraskende formuleringer og relevante spørsmål der det har vært naturlig. Alt dette er grep for å trekke leseren inn i teksten og videre inn i verkene i rommet.

En ambisjon for alle de beskrivende tekstene var at valg av temaer og vinklinger skulle være faglig oppdaterte og reflektere dagens perspektiver.

Det italienske designfirmaet RovaiWeber utarbeidet en helhetlig grafisk profil og program for alle tekstsjangrene og for de øvrige grafiske elementene i utstillingsrommene.  

Samlingspresentasjonens audiovisuelle formidling skal bidra til å levendegjøre kunsten, designet og arkitekturen, og slik åpne for læring og opplevelse. I utstillingsrommene er det utviklet filmer og interaktive produksjoner på skjermer, lydinstallasjoner, samt film og animasjon på vegg og i iscenesatte interiører. 

Samtlige audiovisuelle formidlingstilbud tar utgangspunkt i de utstilte verkene og temaene i utstillingsrommene. De audiovisuelle produksjonene er plassert i nærheten av verkene de forteller om. Innholdet og historiene er mangfoldig. Publikum får utdypet verkenes historiske og geografiske kontekst og de får vite mer om kunstnerne, arkitektene eller designerne som er representert i rommet. Det har vært viktig å få fram temaer der ulike fagområder i museet møtes.  

Sitater fra kunstnere og intervjuer med nålevende designere og arkitekter gir innblikk i kunstneriske prosesser som er vanskelig å formidle gjennom tekst i rommene. Et eksempel er filmen om Asta Nørregaards altertavle malt for Gjøvik kirke, der tre kvinnestemmer gir liv til hennes egne brev og skildringer av arbeidet mens det pågikk i atelieret hennes i Paris. Vi får også se Gjøvik kirke og hvordan altertavlen framstår i dag, slik at verket kan oppleves som en helhet.

Det har vært en ambisjon at filmene skal gi engasjerende, uventede og nyskapende opplevelser som vekker følelser og gir publikum økt forståelse for kunstens, arkitekturen og designets betydning. Autentiske og historisk korrekte kilder og fortellinger er grunnlaget for filmene, og i noen tilfeller brukes også animasjon, musikk og grafisk design. I tillegg kommer en egen sjanger, interaktive produksjoner, som gir mulighet for lek og utforskning, men også dypdykk i historiske og politiske temaer som kan være aktuelle og viktige for å forstå tiden vi lever i. Totalt har samlingspresentasjonen 48 formidlingsskjermer i utstillingsrommene, hvor syv av dem er interaktive.  

Hannah Ryggens kunstnerskap, og hvordan hennes tidkrevende arbeid med vevnader var direkte påvirket av samtidens dramatiske nyheter og forsidebilder fra en verden i krig og uro, fortelles i rom 74; Hva skal jeg kjempe med?. I rom 20 står et eksemplar av «den røde telefonkiosken» som man kan gå inn i. Ved å slå et nummer på telefonapparatet kan man velge en av tre filmer som vises på veggen foran.

Seks stemningsfulle lydinstallasjoner som er tilpasset rommenes historie og geografiske tilknytning, er fordelt over de to etasjene samlingspresentasjonen blir vist. I alt 14 multimediainstallasjoner er tenkt å gi publikum uventede opplevelser som fanger oppmerksomheten i øyeblikket. Ut av det blå kan man oppleve en minikonsert foran en utstilte harpen i rom 8, mens interiøret fra ballsalen i Villa Solliløkken iscenesettes med musikk og dans i rom 11. Samtidsmoten vises i rom 30 på fem meter brede skjermer til spesialdesignet musikk. Rom 25, Skjermtid er viet grafisk design utviklet for skjerm, med eksempler fra grafikk i dataspill, vignetter for TV, musikkvideoer, værmeldingen, nettsider og apper. 

Nasjonalmuseet har ikke tidligere hatt audiovisuelle formidlingstilbud i sine permanente utstillinger. Dette er en relativt ny tradisjon som inntil nylig har vært mest utbredt i kulturhistoriske museer og i arkitektur- og designmuseer. Når museets samlinger nå skulle møtes i én og samme presentasjon, ble det besluttet å gjøre en stor satsing for å utvikle multimediaproduksjoner basert på digital teknologi og å inkludere dem i utstillingsrommene.

Alle de 48 filmene som vises, fordelt i samlingspresentasjonens over 80 utstillingsrom, er nettbaserte. Slik kunne vi oppfylle ambisjonen om at det vi lager av audiovisuelt innhold skal kunne vare i flere år.  

Selv om hovedprioriteringen har vært å lage filmer til utstillingsrommene, åpner den digitale teknologien for at innholdet kan deles og vises i andre medier, for eksempel på museets nettsted og i museumsguiden som er utviklet. Disse formidlingstilbudene er derfor ikke forbeholdt bare de som fysisk har anledning til å besøke museet, men kan oppleves uavhengig av besøket, eventuelt før eller etter.  Rettigheter som gir museet mulighet for videreutvikling og oversettelse til flere språk framover, er innhentet. 

Digital formidling kan inkludere mange former for innhold, fra det historisk autentiske til det intuitive og følelsesbaserte. Digital formidling kan ha mange målgrupper, men for samlingspresentasjonen var det spesielt viktig å ivareta et ungt publikum. Det var et bevisst valg å ikke lage digitalt innhold med barn som målgruppe, men å tilrettelegge for at familier og venner som går sammen på museum får meningsfulle opplevelser – felles eller hver for seg. To og to kan lytte til samme lydfortelling, og flere kan samles rundt en skjerm for å snakke om det de ser. 

Tre franske firmaer har bidratt på produksjons- og leverandørsiden. Alain Dupuy (leder) og Bénédicte de Lescure fra Innovision bidro innledningsvis med planlegging av den audiovisuelle formidlingen i utstillingen, i tett samarbeid med Statsbygg og Nasjonalmuseet. Mardi 8 og underleverandør Femme fatale har stått for de interaktive produksjonene av mindre format eller på små skjermer.   

Museet har ønsket å bruke formidlingsmetoder som inviterer publikum til aktive møter med kunsten. Vi tror at gjennom å skape selv vil hver enkelt forstå bedre hva kunst er og kan være. I tillegg til å se, skal den besøkende også få mulighet til å berøre, lytte og lukte. Aktivitetene skal være intuitive og lette å forstå. Målgruppen for disse formidlingsaktivitetene er besøkende som går alene i museet, uten formidler. Aktivitetene er først og fremst tilpasset barnefamilier. Målet har vært å åpne opp for flere veier inn i kunsten og legge til rette for at publikum gjør seg sine egne erfaringer, tolkninger og refleksjoner. Dette er et praktisk, visuelt og sanselig formidlingstilbud plassert i tilknytning til benker, hyller og bord i utstillingsrommene.

Totalt 38 rom har praktiske formidlingsaktiviteter, de representerer et helhetlig grep med stor variasjon. Multifunksjonelle møbler har et gjenkjennelig formspråk og tilbyr publikum fordypning, praktisk deltakelse og refleksjon. Publikum får tips om hva de kan ta på, utforske og engasjere seg i ved hjelp av en serie ikoner som er plassert på møblene. Utstillingsrommenes møbler er tegnet av Guicciardini & Magni Architetti. Det grafiske designet knyttet til formidlingsaktivitetene er gjenkjennbar og helhetlig, og er utviklet av RovaiWeber.

Formidlingstiltakene innbyr til følgende aktiviteter:

Utforske

Kategorien utforsk gir et stort mangfold av muligheter til å utforske et tema eller et visuelt fenomen som relaterer til de utstilte verkene i utstillingsrommet. I alt er det flere enn 30 slike aktiviteter, og samtlige er inkludert i museumsguiden og i brosjyren for barn. Man kan for eksempel sette sammen et byggesett i lite format av arkitekt Sverre Fehns krakk (rom 77), se hvordan man ser ut med en frisyre fra 1700-tallet (rom 36), kjenne lukten av kaffe, te og sjokolade (rom 8), eller utforske komposisjoner av farger og flater i et maleri (et flertall rom). Et annet eksempel på formidling som kan utforskes, er i rom 80. Her er en tre meter lang hylle med ulike former av gjennomfarget pleksiglass som publikum selv kan lage mønstre og komposisjoner med. Formene skaper lys-skygger på veggen. Formidlingen relaterer seg til installasjonen «Blikk» av Irma Salo Jæger, Sigurd Berge, Jan Erik Vold.

En fleksibel løsning for aktivitetsbasert formidling er de spesialdesignede mobile trallene som kan programmeres ut fra ulike temaer. Formidlingstrallene kan brukes temporært i utstillingsrommene av både ansatte i museet og av eksterne. Eksempler på dette kan være en konservator som viser hvordan man renser et maleri, eller en invitert kunstner som presenterer en personlig arbeidsmetode.

Ta på

Ulike typer objekter som er spesielt laget for at publikum kan lære mer om et materiale eller en prosess, er utviklet for flere rom. Innenfor denne kategorien er objekter som kan berøres. Et eksempel på dette finnes i rom 5 hvor man kan ta på strukturen av gyllenlær og dermed få en forståelse for produksjonsprosessen. Gyllenlær er utstilt i rommet både som tapet og på en stol. Et annet eksempel som publikum også kan ta på, er en utskåret reproduksjon i tre av et utsnitt av Vegusdal stavkirkes portal i rom 3. Materialer kan ha mange liv og gjenvinnes innenfor arkitektur og design. I rom 23 er det en vegg med eksempler på hvordan tre, glass, tekstil og metall har blitt gjenbrukt. Rester av tre kan bli til et insekthotell og fiskenett i plast kan forvandles til et skateboard. Veggen er utformet slik at publikum kan lære gjennom å berøre og utforske de ulike materialene.

Tegne

Flere steder i samlingspresentasjonen er det er tilrettelagt for at publikum kan tegne. Tegneutstyr som tegnebrett, museumsblyant og papir eller digitale tegnebrett er plassert i spesialdesignede møbler i begge etasjene (rom 2, 12 og 55). Krakker som kan flyttes dit man ønsker å sitte og tegne, inngår i rommenes interiør.

I rom 2 kan man tegne etter skulpturer som er utstilt i rommet. I Hagerommet, rom 12, kan publikum tegne trær til lyden av fuglekvitter. Kort laget av treplater i fem ulike trematerialer, og med tegninger som illustrerer materialene valnøtt, kirsebær, bøk, ask og bjørk, kan gi inspirasjon og læring. Kroppens språk er temaet i rom 55, her er det digitale tegnebrett med oppgaver som handler skulptur og kropp. Her er også et podium der publikum oppfordres til å etterligne en skulptur og bli tegnet eller fotografert.

Publikum kan velge å la tegningene bli en del av rommets utstilling, ved å henge dem opp på veggen i rommet (rom 2 og 12) eller dele dem på en digital skjerm (rom 55). Tegningen kan også tas med hjem eller sendes digitalt som et minne om besøket.

Samtalekort

Illustrerte samtalekort med filosofiske spørsmål er plassert i rom i begge etasjer, både i benker og hyller. De er utviklet for at publikum skal kunne samtale og reflektere i møtet med de utstilte verkene. Kortets ene side har spørsmål, mens den andre siden har en illustrasjon som knytter seg til rommet. Samtalekortene finnes på norsk og engelsk.

Tilgjengelighet for et variert publikum har vært viktig under utviklingen av samtalekortene. Alle kortene har stor skrift tilpasset publikum med synsvariasjoner, og i museumsguiden er det både synstolkning og opplesing av spørsmål som refererer til kortene. De norske kortene har også punktskrift og synstolkning. Målgruppen for samtalekortene er primært ungdom.

Flere firmaer og enkeltpersoner har designet objektene i formidlingsaktivitetene:

• Formidlingsobjekter i benkene: Pivot Industridesign AS og Fjordfiesta
• Tegnebrett, inspirasjonskort og samtalekort: RovaiWeber Design
• Stavkirkedetalj: Bjarte Einar Aarseth, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
• Gyllenlær steg for steg: Ingvild Aunan (form), Norges Gyllenlærlaug og Kjersti Leikvold og Turid Hop (gyllenlær)

Reproduksjoner av bøker

Reproduksjoner av et utvalg sentrale historiske publikasjoner som publikum kan lese, se på og bla i, er plassert på spesialdesignede bord i tilknytning til benkene i flere rom. I rom 8 kan man gå i dybden på Owen Jones’ design for ornamenter, mens Thomas Chippendales design for møbler kan studeres i rom 14. Johan Christian Dahls publikasjon om norske stavkirker er tilgjengelig i rom 45 som har flere malerier der stavkirker inngår i motivet. Boliginnredning er temaet i Bernt Heibergs bok i rom 66 med tittelen «Slik vil vi leve». Hensikten med å innlemme publikasjonene i rommene har vært å gi publikum anledning til fordypning i rommenes tema og å gi inspirasjon til fordypning.

I rom 41 gir reproduksjonen av Johan Christian Dahls skissebok publikum anledning til å fordype seg i inntrykk og motiver fra reisen hans i Italia fra 1820 til 1821.

Museumsguiden er utviklet for flere formål, og omfatter hele museet. Den skal hjelpe publikum med å finne fram i museet via etasjeplaner og rombeskrivelser og er også del av formidlingstilbudet. Museumsguiden tilbyr et utdypende innhold i form av lydfortellinger, tekst, bilder og video. Innholdet er utviklet både for samlingspresentasjonen og for skiftende utstillinger.

Samlingspresentasjonens lydfortellinger byr på et annet innhold enn det publikum møter i rommet i form av veggtekster, etiketter og produksjoner som vises på skjerm. Lydfortellingene skal berike museumsopplevelsen. De er tilpasset slik at den besøkende ikke trenger mye forkunnskaper om kunst på forhånd.

I tillegg tilbys dybdeinnhold om flere verk i form av video og tekst.

Til samlingspresentasjonen det laget lydfortellinger om nærmere 100 verk. Hvert rom har en lydfortelling om det verket som er definert som rommets nøkkelverk. Publikum kan følge ulike forhåndsbestemte ruter, og sette sammen sin egen. Hvert rom har minst én lydfortelling. I lydfortellingene møter publikum museets egne fagfolk, samt kunstnere og stemmer utenfra som til sammen formidler et mangfold av historier om samlingen. Kunstneren Annelise Josefsen er en av flere nålevende kunstnere som forteller om sitt eget verk Krigsdans (rom 1). Zoologen Petter Bøckman forteller om vilt på 1600-tallet, i tilknytning til Frans Snyders maleri Vilthandlerbod (rom 38). I fortellingen knyttet til rom 47 «Naturen og mennesket», får lytteren perspektiver fra Sharam Khalifeh, som er idretts- og friluftslærer for 9.–10. klasse, og har krysset Grønland.

Det er også utviklet en rute med 14 lydfortellinger for barn. Her møter de både kjente verk som Edvard Munchs Skrik og verk som de kanskje ikke har hørt om før, som Søppelmannen av Ilya Kabakov og Sverre Fehns utstillingsarkitektur. I «Eventyrrommet» (rom 64) er det selvsagt eventyr som står på spillelista.

Deler av innholdet i appen er tilrettelagt for personer med syn- og hørselvariasjoner. Alle lydfortellinger og tekster er tilgjengelige på norsk og engelsk. Enkelte lydfortellinger er tilgjengelig på 12 språk. Nytt innhold utvikles og legges til fortløpende.

Utstillingsarkitekturen ved Guicciardini & Magni Architetti er en integrert del av samlingspresentasjonen. Den er utviklet for å skape en romlig og visuell ramme for publikum i møte med verkene i rommene. Målet med utstillingsarkitekturen har vært at den skulle bygge på de overordnede perspektivene for samlingspresentasjonen. Den skulle legge til rette for opplevelsen av verkene og formidlingselementene i rommene, og være tilpasset museumsbygningens materialer. Den skulle binde sammen helheten, samtidig som den skulle bygge opp under de enkelte rommenes stemning og tema.

Utstillingsarkitekturen spiller en viktig rolle i publikums orientering i samlingspresentasjon. Montere og andre elementer for visning av kunst, arkitektur og design, som sokler og podier, skiller seg visuelt fra møbler som publikum kan bruke. De besøkende kan ta i bruk: benker, ulike typer formidlingsstasjoner og romlige installasjoner for hvile og pause som i paviljongen i rom 12 og «løken» i rom 21. 

Fargepalletten i rommene og grafiske elementer er utviklet for å hjelpe publikum med å orientere seg i de ulike delene av museet. Fargene er hentet fra verkene eller de refererer til den historiske perioden for de ulike rommene. Slik bidrar de til å gi en helhetlig museumsopplevelse. Lysdesign og grafisk design ble utviklet som del av utstillingsarkitekturen og er en integrert del av utstillingens kronologiske forløp, med lyssetting som er tilpasset de ulike historiske periodene og kunstartene. Lysdesignet gir stemning til rommene, fra det dramatiske til det nøkterne, og bidrar til å gi publikum en mer helhetlig opplevelse av verkene.

Utstillingsarkitektens redegjørelse for arbeidet med å tilrettelegge visningen av Nasjonalmuseets samling: