Samlingspresentasjonen: konsept og oppbygging

I det nye Nasjonalmuseet får man for første gang oppleve verk fra ulike deler av museets samling under samme tak. Museet rommer nesten dobbelt så store utstillingsarealer som de gamle museumsbygningene. Samlingspresentasjonen viser rundt 6 500 verk fra Norges største samling av kunst, arkitektur og design – fra oldtiden fram til i dag. Presentasjonen er kronologisk og viser hovedtrekk i norsk kunsthistorie sammen med sentrale utenlandske verk fra samlingen. Her skapes det samspill mellom de ulike delene av samlingen, både innenfor historiske perioder og på tvers av historien.

Samlingspresentasjonen er strukturert i to hoveddeler som er ordnet kronologisk og tematisk. I første etasje vises i første rekke design fra oldtiden fram til vår egen tid og kunsthåndverk fra 1970 til i dag. Andre etasje er viet bildekunst, fra 1500-tallet fram til i dag. I tillegg er to rom dedikert til arkitektur.    

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er ett museum med én samling. I den nye museumsbygningen, som sto ferdig våren 2022, vises samlingen for første gang under samme tak.
 
Klaus Schuwerk, fra arkitektkontoret Kleihues + Schuwerk, er arkitekten bak den nye museumsbygningen. Han sa følgende om motivasjonen for utkastet som vant første premie i arkitektkonkurransen om det nye Nasjonalmuseet i 2010:  

Et museum er jo et slags tempel, jeg har alltid hatt lyst til å tegne mitt Parthenon. Jeg hadde en idé om en base, som er det templene står på, og som i det nye Nasjonalmuseet utgjøres av steinfasaden. Inni denne skulle det være et klassisk museum, et perfekt bygg med en rekkefølge av rom med gode proporsjoner. 

Volumet som i konkurransen ble kalt Alabasthallen, og som vi i dag kaller Lyshallen, kan i tråd med denne metaforen ses som tempelet eller Parthenon, trygt hvilende på basen der rommene for samlingspresentasjonen befinner seg. 

Programmet for arkitektkonkurransen la generelle føringer for samlingspresentasjonens arealbehov og visningsform: Det ble bedt om nøytrale og fleksible visningsrom for samlingen, fordelt på to etasjer på til sammen ca. 10 000 kvadratmeter. I den påfølgende prosjekteringen ble forslaget utviklet. Les mer om arkitekturen her.

Første etasje (design før 1900, kunsthåndverk og mote) har utstillingsrom i noenlunde samme størrelse på rekke, enfilade, med tilhørende mindre rom eller kabinetter. Løsningen skaper en hovedretning for publikums bevegelse gjennom hele etasjen, med avstikkere til de mindre rommene langs aksen, et mønster som vi kjenner igjen fra 1800-tallets museumsbygninger.  
 
Andre etasje har den samme løsningen, men i tre varianter. Fløyen for eldre kunst fram til 1900 følger det samme enfiladeprinsippet med hovedrom på rekke og mindre rom tilknyttet. Rommene i fløyen for moderne kunst har en friere organisering, mens rommene for samtidskunst, som ligger i den siste fløyen i etasjens bakkant mot vest, danner en tydelig serie store rom. Brede åpninger gir et blikk gjennom hele rekken og en klar retning for publikums bevegelse. 
  

Fordelingen av samlingen på de to etasjene ble bestemt på grunnlag av mange faglige vurderinger. Selv om programmeringen av bygningen bar i seg en grunnstruktur, måtte noen overordnede spørsmål besvares. Skulle alle fagområdene – kunst, arkitektur og design blandes i én kronologisk rekkefølge? Burde vi arbeide rent tematisk, på tvers av fagområder og kronologi? Ulike løsninger ble grundig diskutert før hovedstruktur, grupperinger av verk og tema ble besluttet våren 2016. Denne planen ble samme år justert og tilpasset en enklere publikumsflyt i samarbeid med det Firenze-baserte arkitektfirmaet Guicciardini & Magni Architetti.  
 
I den endelige løsningen er samlingen fordelt på to etasjer. Den er strukturert i to hoveddeler, som er ordnet kronologisk og tematisk. I første etasje vises i første rekke design fra oldtiden til vår egen nære samtid og kunsthåndverk fra 1970 til i dag. Andre etasje er viet bildekunst, fra 1500-tallet og fram til i dag. I tillegg er to rom dedikert til arkitektur.   

Denne todelte strukturen er valgt av flere grunner. For det første la planløsningene og rommenes målestokk i de to etasjene enkelte premisser for bruken av rommene. Eksempelvis er andre etasjes store rom med ekstra takhøyde planlagt for samtidskunst og romlige installasjoner, mens 1500-tallets malerier i mindre formater vises i tilsvarende mindre og mer intime rom.  
 
For det andre bidrar den todelte strukturen til å ivareta de ulike fagområdenes egenart og utvikling. Kunst, arkitektur og design er skapt for hver sine formål, i hver sin kontekst. Samtidig utdypes og framheves viktige poenger om sammenhenger mellom fagområder, der det er relevant, i begge etasjene. Arkitektur inngår for eksempel i flere rom som viser perioden 1900–1960, en tid da kunstnere, arkitekter og designere samarbeidet tett.  
 
Den tredje grunnen til den valgte strukturen, er at Nasjonalmuseets samling er blitt til gjennom en sammenslåing av fire tidligere museer, hvert av dem med sine egne innsamlingstradisjoner. I dette ligger det at ikke alle perioder er like godt representert innenfor alle fagområdene. Eksempelvis er museets samling av 1700-tallets design svært rik, mens malerisamlingen ikke er tilsvarende omfattende. Arkitektursamlingen strekker seg bare tilbake til tidlig på 1800-tallet og har sitt tyngdepunkt på 1900-tallet.

Samlingspresentasjonen viser hovedlinjer i norsk kunsthistorie i internasjonal kontekst. Utvekslingen av ideer og visuelle forbilder innenfor kunst, arkitektur og design skjer på tvers av landegrensene. Dette kaster lys over Norges plass i verden og gir innsikt i ulike oppfatninger av norsk identitet.  

Noen felles overordnede mål ligger til grunn for presentasjonen. Den skal ivareta bevisstheten om verkenes historiske betydning, samtidig som visningen legges til rette for dagens publikum. Den skal gi publikum mulighet til faglig fordypning, involvering og engasjement. I sentrum står mennesket, både i dag og i historien.  
 
Verksutvalg, sammenstillinger av verk, utstillingsarkitektur og formidling har gjennom hele planleggingsfasen vært tenkt i sammenheng. Hvert rom og tema gis en historisk kontekst for å bygge opp om rammen som verkene ble skapt i. All kunst, arkitektur og design er laget av og for mennesker og var en gang del av sin egen samtid. Kunstformene relaterer seg til menneskelig liv og ulike behov – åndelige, intellektuelle og materielle. Slik har de hatt en rolle både i samfunnet og for enkeltindivider. 

Forbindelsen mellom politikk, religiøs tro, identitet og de konkrete verkene er tematisert flere steder i samlingspresentasjonen. Kunstnere, arkitekter og designere skaper våre omgivelser: huset vi bor i, koppen vi drikker av, kunsten på veggen i hjem, kirke og rådhus. Gjennom sitt fortolkende blikk bidrar de til å forme vår oppfattelse av verden. Hva har ikke landskapsmaleriet betydd for nordmenns forhold til naturen? Drakt og mote kan vise hvem vi er, eller hvem vi ønsker å være. Arkitektur kan utformes til å skape gode omgivelser. Samtidskunst kan undersøke samfunnsaktuelle problemstillinger.   

Nasjonalmuseets rike samling av kunst, arkitektur og design rommer et vell av mulige fortellinger om fortiden og samtiden. I samlingspresentasjonen er det tatt sikte på å sikre faglig dybde og bredde, å løfte fram lite kjente verk og ukjente historier, og å sikre bred representasjon. Det er lagt vekt på å løfte fram nye perspektiver på kunst-, arkitektur- og designhistoriske fortellinger, begreper og forestillinger. Utstillingsrommene har en variert utforming; i tillegg til de utstilte verkene, inneholder de blant annet dokumentariske filmer, arkivmateriale til lydkulisser og interaktivitet.  
 
I flere rom tematiseres det konkrete og praksisorienterte ved det å skape kunst, arkitektur og design. De tar for seg ulike aspekter ved utdannelsen og arbeidslivet til kunstnere, håndverkere og designere. Også kunnskap om bruk av materialer, teknikk, håndverk og innovasjon formidles i rommene og i filmer. Enkelte kunstnere, arkitekter og designere er viet særlig oppmerksomhet. Det samme gjelder enkelte private givere som har vært sentrale for oppbyggingen av museets samling. 

Design før 1900

I samlingspresentasjonens første rom – Ansikt til ansikt – introduseres temaet om mennesket i historie og nåtid. Her er fortidens mennesker, i form av portrettene av personer fra gresk og romersk oldtid, og publikum symbolsk plassert i sentrum ved hjelp av utstillingsdesignet. Rundt dem finner man designobjekter i keramikk, glass og tekstil som har fulgt mennesket fra dagliglivet i hjemmet til graven. Montrenes speil gir tilgang til objektenes bakside, men også til vårt eget speilbilde.  
 
Tro, krig og kulturkamp, makt og avmakt er tematisert i Krigsdans, et samtidsverk av den samiske kunstneren Annelise Josefsen. Rommet ved siden av, Skulptur til lærdom (rom 2), viser gipsavstøpninger av skulpturer som framstiller gude- og helteskikkelser fra ulike kulturer og historiske perioder.   

Rommene 3–19 er viet design og er organisert kronologisk i tidsepoker. Presentasjonen baserer seg ikke på en fortelling om stilens utvikling gjennom historien. I stedet er hver tidsepoke belyst gjennom fenomener og hendelser som har hatt betydning for kunstindustrien og formgivningen i de forskjellige historiske periodene. Det er lagt vekt på å vise hvordan ideer, idealer, materialer og teknikker utveksles i møte mellom forskjellige kulturer og geografiske områder over tid, og ikke minst, betydningen av dialogen enhver samtid har med fortiden og visjoner for framtiden. En nasjonal gjenstandskultur og kunstnerisk identitet er ofte en sammensmeltning av impulser utenfra, innenfra og fra fortiden. Alt tolkes og tilpasses lokale behov og mentaliteter.  

Utstillingsrommene 3–19 strekker seg fra 1100- og fram til 1900-tallet. Her vektlegges hendelser og fenomener som har preget europeisk kunsthåndverk og design. Publikum vil også møte temaer som framhever impulser med varig betydning for kunstnere over flere generasjoner, som for eksempel kinesisk bildekunst og kunsthåndverk som vises under temaet Kineserier (rom 6). Et annet eksempel er majolikakeramikkens vandring over tid mellom kulturer og geografiske områder helt fram til samtidens kunsthåndverk (rom 4).  

I rom 3 er det overordnede temaet kirken som oppdragsgiver og håndverkerens arbeid i troens tjeneste. Her er det også egen seksjon med museets rike samling av ikoner. I det neste rommet vil du møte gjenstander fra perioden 1500–1650. Her løftes oppfinnelsen av trykkpressen fram som en viktig faktor for håndverkerens arbeid og spredning av bildekunst, ornamenter og design. Ideer og idealer blir lettere tilgjengelig og beveger seg over landegrensene.  

I rom 5 og 6 presenteres tidsepoken 1650–1750, en tid da Europa systematisk organiserer handel og frakt av nye materialer og gjenstander over verdenshavene. Tilgang til nye materialer får stor betydning for blant annet dekor og interiørdesign. Perioden 1750–1800 er plassert i rom 8 og 9. Her rettes blikket mot hvordan opplysningstidens systematisering av naturen og menneskets virke gir utslag i dekorer, motiver, nye produksjonsmetoder og entreprenørskap.  

Rom 9, Skål for Norge, tar for seg Danmark-Norge som en økonomisk og industriell enhet. Her vises blant annet dekorerte pokaler fra Nøstetangen glassverk. Det neste rommet omhandler perioden 1800–1850 og tematiserer den nære forbindelsen mellom politikk og design. Revolusjoner, stormakter og demokratiske ideer viser seg her i formgivningen. Igjen ser man tilbake til antikken. 

Perioden 1850–1900 dekkes i rom 14, Et godt hjem gir et godt samfunn. Dette er en turbulent tid der industrialisering og urbanisering fører til store samfunnsomveltninger. Maskinproduksjon erstatter det gamle laugssystemet. Den kunstindustrielle bevegelsen vokser fram og forsøker å møte de sosiale utfordringene som eksplosiv økning av befolkningen fører med seg. En ambisjon er å bedre folks levevilkår. En annen å forbedre den kunstneriske kvaliteten på industriprodukter. Bevegelsens primære mål er å skape gode bomiljøer for folk. Industrialiseringen og oppløsningen av håndverkslaugene skaper faglige og sosiale spenninger i tiden.  

Er maskinen eller hånden den beste metoden for å løse de estetiske og sosiale utfordringene? Dette er hovedtemaet i perioden 1880–1910 (rom 15). Norske forhold i perioden 1900–1920 avslutter denne delen av samlingspresentasjonen. I jubileumsutstillingen 1914 feirer Norge seg selv som en selvstendig moderne kunst- og industrinasjon. Dette er en periode der søken etter nasjonal identitet innenfor kunst- og designmiljøer står sentralt.  

Design 1900 til i dag

De tre store designrommene, Søken etter det moderne (rom 19), Idealer, krise og vekst (rom 20) og Å designe identiteter (rom 21), forteller om designens rolle i samfunnet og i kulturen: om designhistoriske bevegelser og fenomener, og om ideer, idealer og ideologier. En grunntanke er at design er ladet med mening. Omtrent en tredjedel av objektene i designpresentasjonen er nyervervelser.  

Møbel- og interiørdesign, industri- og grafisk design, tekstil og mote presenteres kronologisk innenfor ulike temaer, noen steder med intervensjoner fra andre perioder. Objektene settes i sammenheng med hverandre, iblant i relieff til verk fra andre fagfelt, som kunst, arkitektur, fotografi og kunsthåndverk. Vektleggingen er på Norge, sett i et internasjonalt perspektiv.  
 
Flere fortellinger om hvordan design produseres, formidles og brukes finnes også i en serie mindre rom. Det første, Rett på (rom 22), handler om grafisk design, illustrasjon, bokhåndverk, m.m., og inkluderer alt fra plakater til det nye norske passet. I Materialer og ansvar (rom 23) får publikum nærkontakt med gjenstandene i form av materialprøver til å ta på. Fra ting til tjeneste (rom 24) viser en industridesigners verksted. Et separat bestillingsverk, Orkestrert opplevelse, tolker tjenestedesign. I det siste rommet, Skjermtid (rom 25), settes søkelyset på våre digitale grafiske omgivelser.  

Kunsthåndverk 1970 til i dag

I rommene 26–29 vises kunsthåndverk fra 1970 til i dag. Det norske kunsthåndverket står sterkt i nordisk sammenheng. Norske utøvere og utdanningsinstitusjoner er internasjonalt orientert, blant annet gjennom rekruttering av et internasjonalt lærerkorps. Dette har ført til en mangfoldig kunsthåndverksscene der flere har gjort seg internasjonalt bemerket. Inngangen til kunsthåndverket spenner fra tradisjonelle praksiser, der håndverk og bruksgjenstander står sentralt, til idébaserte praksiser der fysisk håndverk og funksjonsaspekt behandles på et abstrakt nivå. Presentasjonen viser norsk kunsthåndverk i samspill med utenlandske verk. Majoriteten av disse er fra Storbritannia, USA og Nederland.  

I Kunsten inn i hverdagen (rom 26) vises blant annet arbeider av utøvere med betydning for norsk og internasjonalt kunsthåndverk. I tillegg tematiseres forskjellige innganger til kunstformen og hvordan kunstnerne arbeider fra det konkrete til det idébaserte. Et eget rom, Bærbar kunst, (rom 27) er viet smykkekunst. Her får publikum oppleve spennet fra skulpturelt orienterte til idébaserte smykker, fra både norske og utenlandske smykkekunstnere.  

Rom 28 har tittelen Beholderen: Boller, vaser, mugger, kanner og kopper er livsnødvendige bruksgjenstander og viktige politiske og religiøse objekter. Her presenteres arbeider av norske og internasjonale kunsthåndverkere som tar utgangspunkt i beholderen og behandler den formalt, dekorativt og idémessig. I det avsluttende rommet Historien er nå (rom 29) vises arbeider av norske og internasjonale kunsthåndverkere som bruker tradisjonen og historien som inspirasjonskilde til å kommentere egen tradisjon, praksis og samtid.  

Samlingspresentasjonen har en fyldig presentasjon av drakt, tekstiler og mote. Tekstiler har opp gjennom tidene vært en svært viktig og verdifull handelsvare, knyttet til betydningsfulle hendelser i menneskers liv. Det har vært et mål å inkludere tekstil, drakt og tilbehør sammen med de andre gjenstandsgruppene i presentasjonen. I flere av rommene vises tekstiler og drakt i samspill med malerier med framstillinger av tidens mote (rom 5, 6, 8). 

Særlig for de de eldste tekstilene er det knyttet mye usikkerhet til hvem som har laget dem, hvor arbeidet ble utført og hvordan de kom til museet. Ofte er kun fragmenter tilbake, slik vi ser i de eldste tekstilene i samlingen, draktdetaljer funnet i graver i Egypt (rom 1). 

Norge har gamle og rike tekstilkunsttradisjoner, og Nasjonalmuseets samling inneholder funn og objekter som strekker seg over en periode på nærmere tusen år. I rom 3 vises Baldisholteppet, messehagler, veggtepper og bildetepper.  

Fra midten av 1500-tallet får den norske bildevevningen et nytt liv. Nordtyske og nederlandske håndverkere bringer med seg friske impulser til landet. Teppene skulle nå, som maleriene, gi et levende, nesten fotografisk bilde ved hjelp av perspektiv og dybdevirkning (rom 5 og 6). Etter hvert blir det utviklet særegne motiver som blir mer stiliserte og abstraherte, der ornamentikken får stor betydning for teppenes uttrykk. 

Fra 1900-tallet og framover opplever Norge en betydelig faglig utvikling der tekstilfeltet blir profesjonalisert og styrket. Ikke minst blir drakt en viktig kvinnepolitisk markør. En stor presentasjon i rom 19 gir innblikk i kvinnemoten rundt 1900, en periode som kan betegnes som en brytningstid der blant annet påvirkning fra Japan kom til å påvirke motebildets idealer. 

Rommet med samtidsmote, En motenasjon i vekst, (rom 30) er tilrettelagt for å kunne vise skiftende utstillinger, samtidig som det følger en historisk linje. Til åpningen av det nye museet er Per Spook og Peter Dundas viet særlig oppmerksomhet, begge med internasjonale karrierer. I tillegg vises flere eksempler på verk av norske designere som beveger seg i grenseland mellom mote og kunst. Film og lyd er tatt i bruk for å gi publikum en utvidet forståelse av motens sammensatte verden. Samtidsmote er et satsingsområde for Nasjonalmuseet, og samlingen er betydelig utvidet de senere årene med innkjøp av flere sentrale moteskapere.  

I rom 31, To dronninger møtes, presenteres den unike kongelige draktsamlingen som Nasjonalmuseet forvalter. Her får publikum møte Norges to dronninger i moderne tid, dronning Maud og dronning Sonja, gjennom utvalgte antrekk. Forbindelsen mellom deres offisielle rolle og draktene er vektlagt.  

Kunst 1500–1860

Andre etasje gir en kronologisk og tematisk presentasjon av kunst fra 1500-tallet til samtiden. Den eldre europeiske kunsten fram til ca. 1800 vises i de første rommene (rom 33–38). Religionens betydning i menneskers liv er tematisert i rommene Bilder for tro og tanke (rom 33) og Skape lys av mørke (rom 37). Kunst av sentrale kunstnere som Lucas Cranach, Orazio Gentileschi og Artemisia Gentileschi vises her. Mytologi, stilleben og landskap er også gitt egne rom (rom 34 og 35).  

Portretter, framstillinger av konkrete personer, er en sjanger som går igjen flere steder i samlingspresentasjonen. I rommet med tittelen Se tilbake (rom 36) vises 1700-tallsportretter. Kunstverkene stammer i hovedsak fra områder som i dag hører til Italia, Nederland, Belgia, Tyskland og Danmark-Norge. Mange av verkene ble ervervet i de første årene etter Nasjonalgalleriets etablering i 1837 og inngikk i det som ble sett på som den eldre europeiske kunstkanonen. En ytterligere styrkning av denne delen av samlingen kom med kunstsamler Christian Langaards testamentariske gave, en donasjon som er viet et eget rom (rom 38).  

Allerede i 1839 begynte Nasjonalgalleriet å kjøpe inn norsk samtidskunst, med verk av Johan Christian Dahl og Thomas Fearnley. Fra rundt 1850 vokste den norske delen av samlingen parallelt med utviklingen og profesjonaliseringen av norsk kunstliv. Utenlandske kunstnere reiste eller etablerte seg i Norge, og norskfødte kunstnere dro utenlands for å studere eller arbeide. Dette tematiseres i rom som Vill natur, Temmet landskap (rom 39), Å bli kunstner (rom 40) og På oppdagelsesferd (rom 44).  

Norsk landskapsmaleri er særlig godt representert, supplert med landskap fra andre land, representert ved blant andre Johanna Freystein (rom 39), Evelina Stading (rom 43) og Caspar David Friedrich (rom 43). Johan Christian Dahls kunst er viet et eget rom (rom 42). Kyst- og strandpartier, urskog og fjell vises i rom 46 og rom 47 med verk av Hans Gude, Kitty Kielland, Lars Hertervig og August Cappelen. I den unge nasjonalstaten Norge var det et politisk ønske om et rikt kunstliv, og kunsten inngikk som en viktig del av nasjonsbyggingen.  

Den norske bondens tilknytning bakover i tid er tematisert i Tradisjonen tro (rom 45), der Adolph Tidemand er bredt representert og satt i internasjonal kontekst med liknende verk av utenlandske kunstnere. Rommet byr på møter mellom ulike fagområder og på tvers av tid. Her vises designobjekter knyttet til bondetradisjoner tilbake i historien, men også en tradisjonsdrakt, en bunad, som i dag bæres som et festantrekk. Vår egen samtids duodji, som er kunsthåndverk og design i samisk brukskunst, bygger også på tradisjon, og er innlånt fra RiddoDuottarMuseat i Karasjok.  

1800-tallets siste halvdel er en rik periode i norsk kunst- og kulturliv. Dette gjenspeiles i Nasjonalmuseets samling der sentrale norske kunstnerskap er godt representert. Bevisstgjøringen rundt nasjonal identitet gav en økt interesse for norsk og nordisk historie og norrøn mytologi. Eventyr, sagn og annen ikke-materiell folkekultur ble også betydelige inspirasjonskilder. Dette er temaer for rommene Historie og mytologi (rom 49) og Det var en gang ... (rom 64). Norsk natur utgjør en viktig motivkrets i hele perioden. Både naturalistiske og mer stemningsmettede landskaper, som Vinternatt i Rondane av Harald Sohlberg, løftes fram (rom 61).   

I tråd med samlingsutstillingens ambisjon om å framheve menneskene, er rommet Blant kunstnerne (rom 52) viet portretter av betydelige personer i norsk kulturliv. Sentralt i 1880- og -90-årene står Edvard Munchs kunstnerskap, og tradisjonen fra Nasjonalgalleriet med å vie et eget rom til et utvalg av hans hovedverk videreføres (rom 60). Et eget rom er også viet Harriet Backer (rom 51). Sosialt og politisk engasjert kunst har fått plass i Ta del i din tid (rom 57). Her vises blant annet Christian Krohgs kjente Albertine-maleri.  

Museet har en solid samling av fransk 1800-tallskunst, og dialogen mellom det franske og det norske formidles i rommene Til Paris (rom 53) og En malerisk revolusjon (rom 54). Omkring 1900 gjør ideen om å oppheve grensene mellom kunstartene seg gjeldene. Maleri, skulptur og kunstindustri skulle smeltes sammen, og idealet var et tett samarbeid mellom kunstner og håndverker. I Kunst i alt (rom 65) vises et utvalg norske eksempler på slike samarbeid.  
 
Norsk skulptur var en viktig satsing innenfor kulturlivet på 1800-tallet. I Kroppens språk (rom 55) vises verk av Menga Schjelderup-Ebbe, en av få norske kvinnelige billedhuggere på denne tiden. Et utvalg av Gustav Vigelands skulpturer presenteres i Følelser og stemninger (rom 61).   

Edvard Munchs kunst er også med inn i det tjuende århundret og fram mot de store og radikale endringene i bildekunsten i denne tidsperioden. Det vitale og livskraftige møter oss i rommet Livskraft (rom 63). Det kan være en bonde framstilt i kongeblått, med favnen full av markens grøde, eller lekende gutter som strekker seg etter solen.  
 
Tidsrommet første halvdel av 1900-tallet faller sammen med en rivende utvikling av kunstsamlingen. Takket være sjenerøse gaver fra private samlere som Olaf Schou og stiftelser som Nasjonalgalleriets Venneforening fikk museet fremragende verk av moderne mestere som Berthe Morisot, Edvard Munch, Henri Matisse og Pablo Picasso.  

I rommene Ekspresjon (rom 67) og Fragmenter av en virkelighet (rom 68) blir vi bedre kjent med tidens toneangivende kunstnere sin eksperimenterende søken etter nye former for uttrykksmessig oppriktighet. Sterke farger, rå motivgjengivelser og et begynnende brudd med imitasjon og billedlig illusjonisme åpner for undersøkelser av menneskets irrasjonelle forestillingsverden og for den rene abstraksjon.  

Mellomkrigstidens sammensatte reaksjoner på krig og modernisering er tema for de påfølgende rommene Moderne tider (rom 70), Sorte fugler (rom 72) og Menneske og samfunn (rom 73), mens vi med Hannah Ryggens bildevevnader og Arne Ekelands malerier blir kastet inn i tidens framvoksende politisk engasjerte kunst i rom 74: Hva skal jeg kjempe med? Under tittelen Etter den store katastrofen er gjennombruddet for abstrakt kunst og situasjonen etter andre verdenskrig tema for rom 75.  

Selv om Museet for samtidskunst viste en rekke utstillinger basert på verk fra samlingen, hadde museet aldri en permanent samlingspresentasjon. Nasjonalmuseets samtids-enfilade er sånn sett en nyskapning. Utstillingen viser sentrale ismer og tendenser fra midten av 1960-årene og fram til 2014, som popkunst, konseptkunst, prosesskunst og arte povera. Mindre radikale tendenser, som 1980-årenes vitale maleribølge, har også fått plass. Presentasjonen er kronologisk og domineres av norske kunstnere (71,7 %).  

I På barrikadene (rom 76) rettes søkelyset mot den politiske og aktivistiske kunsten som vokste fram i 1960- og 70-årene. Dette er protestenes og frigjøringskampenes æra. Kampen mot kapitalisme og norsk medlemskap i EEC, miljøvern, kvinnekamp og samisk rettighetskamp stod sentralt. Nye kunstneriske strategier som assemblage, performance, rustikk vev og harde edge-grafikk introduseres nå for et norsk publikum.  

Optisk sjokk (rom 78) er viet den konkrete, den kinetiske og den optiske kunsten i 1960- og 70-årene. Vibrerende bilder basert på optiske illusjoner er satt opp mot geometrisk flatemaleri. Drevet fram av en interesse for persepsjonspsykologi og fargeteori, forvandler de optiske arbeidene bildekunsten fra et statisk objekt til en hendelse som betrakteren er med på å skape. I rommet Fattig kunst (rom 81) møter publikum utvalgte verk fra museets arte povera-samling. I museets hvit kube-rom får disse arbeidene, laget av sansevekkende materialer som strie, is og tobakksblader, en helt ny innramming. 

Nært beslektet med arte povera, er konsept- og prosesskunsten i rom 82. Tittelen på rommet, kritikersitatet Rusk og rask som kalles kunst, refererer til den harde mottagelsen konseptkunsten fikk i Norge i 1970-årene. Norske pionerer blir her presentert side ved side med internasjonale aktører.  

I Tilbake til maleriet (rom 84) vises figurativt maleri, med tyngdepunktet i 1980-årene. Noen av kunstnerne henter impulser fra italiensk transavantgarde eller surrealismen. Andre skaper verk som kanskje best kan beskrives som en slags romantisk postmodernisme. I Et nordisk mirakel (rom 85) er det overgangen fra analogt til digitalt foto, og videokunstens gjennombrudd i Norge og Norden, som setter tonen. Sannhet versus manipulasjon, identitet og det abjekte er noen av temaene som løftes fram. 

I Resirkulert revolusjon vises en av det tidlige 2000-tallets mest markante ismer i Norge: nykonseptualismen (rom 86). Rommet, som er fylt av appropriasjons- og sitatbaserte verk, kaster et skråblikk på samtiden og den nære fortiden. Det siste rommet i rekken (rom 87), Basketak med leire, tar for seg keramikkens tilbakekomst og triumf de siste årene. Iført 3D-briller kan man her gli inn i Gutai-inspirert gjørmebryting eller studere gigantiske keramikkfat.  

Tre installasjoner skaper brudd i en ellers kronologisk framstilling: Først ut er museets ambisiøse rekonstruksjon av Norges første større multimediale skulptur: Irma Salo Jægers kaleidoskopiske Blikk, som er ledsaget av Sigurd Berges musikk og Jan Erik Volds dikt Blikket (rom 80). I Ilya Kabakovs Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe) (rom 83) tas publikum tilbake til livet i en sovjetisk fellesleilighet, en komunalka. Installasjonen inneholder 400 tegninger, tekster, objekter og søppelfragmenter. Verket ble opprinnelig laget for Museet for samtidskunsts bygg i Kvadraturen, og er rekonstruert ned til minste detalj i det nye Nasjonalmuseet. Sist ut er Per Inge Bjørlos Indre rom V. Målet. Også dette verket ble opprinnelig laget for Museet for samtidskunst. Bjørlos klaustrofobiske installasjon er den samme som før, med ett unntak: Inngangspartiet har fått en ny og røffere innramming, utformet av kunstneren (rom 88).  

To rom har arkitektur som hovedtema, og begge inngår i den kronologiske presentasjonen i andre etasje. Slik vil vi leve (rom 66) viser hvordan arkitektene i 1920- og 30-årene arbeidet med visjoner for folks liv, både gjennom utforming av boliger, restauranter og friluftsbad. Modellene fra Harald Hals’ samling utgjør kjernen i visningen. Arkitekt Sverre Fehn og hans bygninger for kunst (Sverre Fehn – Rom for kunst, rom 77) presenteres i det andre rommet. Store fotografier av Fehns paviljonger i Venezia og Brussel dekker to av veggene og skaper sammen med overlystaket følelsen av å være til stede i selve bygningene. Begge rommene har innslag av bildekunst og design. 

Verk fra arkitektursamlingen inngår også i andre sammenhenger, både i første og andre etasje. I rommene På oppdagelsesferd (rom 44) og Moderne tider (rom 70) vises verk av Carl-Viggo Hølmebakk, Lars Backer og Ove Bang. I første etasje inngår arbeider av blant andre Christian Heinrich Grosch (rom 11), Henrik Bull (rom 19), Arne Korsmo, Bjercke og Eliassen, Blakstad & Munthe-Kaas (alle i rom 20) og Jan & Jon (rom 21). Disse arkitektene er grundig representert i museets arkitektursamling. Presentasjonen omfatter både tegninger, fotografier, modeller og en bygningsdel.   

Målet har vært å gi publikum flere veier inn i opplevelsen og tolkningen av et kunstverk, og å gi et bredt tilbud som treffer et mangfoldig publikum.  
Det er etablert soner i utstillingen for pause, fordypning og deltagelse. Samlingspresentasjonen formidles på ulike flater gjennom tekst, bilder, lyd og praktiske formidlingsaktiviteter. I rommene er det samtalekort med blindeskrift og filosofiske spørsmål, objekter som kan berøres, og mulighet til å tegne i utvalgte rom.  

Nasjonalmuseet gjennomførte i 2016 en internasjonal konkurranse om utstillingsarkitektur og design for samlingspresentasjonen. Firmaet Guicciardini & Magni Architetti, basert i Firenze, vant oppdraget. Hovedarkitekten var partneren Marco Magni, som tok med seg egne medarbeidere inn i arbeidet.  
 
Som del av oppdraget utviklet Guicciardini & Magni Architetti et designkonsept som bidrar til å binde utstillingsområdene i museets første og andre etasje sammen innholdsmessig og visuelt. Dette bygger opp under det overordnede konseptet og legger til rette for opplevelsen av kunstverkene og de ulike formidlingselementene i rommene. Designkonseptet ble utviklet for å være tilpasset museumsbygningens arkitektur og materialer.   
 
Representanter fra Guicciardini & Magni, og deres underleverandører, har siden sommeren 2016 arbeidet kreativt i samarbeid med Nasjonalmuseets ansatte i planleggingen. Utstillingsarkitekten har også hatt ansvar for å tegne montere og utstillingselementer som sokler og sittemøbler. Utstillingsarkitekten utviklet også en fargepalett for rommene i samlingspresentasjonen. Sammen med designen av grafiske elementer dannes en helhet. Lysdesignet er en integrert del av utstillingen. Det bidrar til å gi publikum en retning for tolkning, skaper variasjon både kromatisk og i lysstyrke, og er tilpasset konserveringskrav.