At hus kan ha en nasjonalitet er en moderne idé. 1800-tallets interesse for ulike kulturer ga en stadig sterkere internasjonal oppmerksomhet rundt nasjonale stiler. Diskusjoner om hva som var nasjonalt, og hvorfor, gikk over hele Europa.

I Norge ble middelalderen raskt identifisert som en storhetstid, en periode hvor nasjonen var sterk og uavhengig. Stavkirker og laftede bondehus fikk status som nasjonale symboler.

Hva som i dag oppfattes som nasjonalt er i stadig endring, men mange av 1800-tallets forestillinger om hvilke hus som er norske er fortsatt gyldige. «Drager og laft» presenterer denne historien gjennom tegninger, fotografier, modeller og malerier.

En storslått stavkirke ruver foran norsk landskap
Franz Wilhelm Schiertz, «Vang gamle kirke i fortiden», 1841. Staatliche Museen zum Berlin, Kunstbibliothek
Foto: bpk / Kunstbibliothek, SMB / Dietmar Katz 
Gammelt norsk stabbur foran blå himmel
Adolph Tidemand, «Fra Gulsvik i Hallingdal», 1848.
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Arkitektur var ett av flere viktige aspekter ved det kulturelle og politiske nasjonsbyggingsprosjektet for den unge staten Norge. Også stabbur fikk status som en urgammel nasjonal type, og hus utstyrt med dyreornamenter, mønekammer eller stabburformer ble erklært å være i «gammel norsk stil», i dag mer kjent som «dragestil».

At det ekte nasjonale var å finne i folkekulturen var en utbredt oppfatning i hele Europa. Bønder ble forstått som forvaltere av nasjonale essenser, og de gamle husformene på landet som direkte forbindelse til sagatiden. På ekskursjoner til storgårder på Østlandet ble arkitekt Hermann Schirmers elever instruert både i studier av gammel skikk og til å bruke denne tradisjonen i sine egne arbeider.  

Tegning av kirkebygg i tre
Henrik Bull, «Utkast til et kapell i Neiden», 1899.
Foto: Nasjonalmuseet / Andreas Harvik

Utforsk utstillingen i 3D