Wilhelm von Hanno

Etter en lang og omstendelig prosess, sto Trefoldighetskirken ferdig i 1858. Til da var Vår Frelsers kirke (nå Oslo domkirke) byens eneste, men den ble for liten for den voksende menigheten. I 1849 ble fem arkitekter invitert til å levere tegninger til en ny kirke. Dette var antagelig den første arkitektkonkurransen i Norge. Vinneren var den celebre Hamburg-arkitekten Alexis de Chateauneuf (1799–1853), som var gift norsk.

Chateauneuf foreslo en åttekantet sentralkirke, kronet med en monumental kuppel.  Midtrommet under kuppelhvelvingen var omringet av en hvelvet søylegang som bar galleriet og som også skapte en symbolsk overgang fra den mørke gangen til det lyse midtskipet.

For å utarbeide arbeidstegninger, sendte Chateauneuf etter sin tidligere elev, den unge Wilhelm von Hanno, som ankom byen sommeren 1850. Byggherren, Christiania kommune, ansatte også von Hanno som polerer, altså leder av bygningsarbeidet, etter anbefaling av Chateauneuf. De neste årene fulgte budsjettkrangler og omkamper. Chateauneuf ble syk og reiste hjem til Hamburg på sensommeren 1850, for aldri å komme tilbake. Han døde i 1853.

Von Hanno ble utførende arkitekt for kirken og fikk i oppdrag å forenkle den slik at prosjektet ble billigere. Han beholdt grunnplanen og gjorde bare mindre endringer i eksteriøret. Interiøret endret seg fra Chateauneufs nygotikk til en friere komposisjon hvor ulike historiske motiver spilte sammen.

14. april 1858 raste en av de mest dramatiske bybrannene i Christianias historie. Nesten tre kvartaler i Kvadraturen brant til grunnen, og bare noen skjeve, ustabile pipeløp sto igjen. Von Hannos tegning fra branntomta er laget mens røyken fortsatt lå tjukk og etterslokkingen pågikk.

Gjenoppbyggingen ga von Hanno og kompanjongen Heinrich Ernst Schirmer flere oppdrag. Det var et av byens bedre strøk som hadde gått opp i røyk, og nye, påkostede hus ble reist. Per Petersens gård i Karl Johans gate var blant byens mest luksuriøse privatboliger, innredet med egen ballsal.

I samme gate ble den prominente Hoppegården tegnet med lokaler til Christiania Kunstforening, som holdt utstillinger her fra 1859 til 1870.

Von Hannos skissebøker er fulle av observasjoner fra livet i byen, og også tegninger relatert til hans egne arbeider finnes her. Tegningene hans ble mye brukt av pressen som forlegg for xylograferte illustrasjoner.

Stortinget fant raskt at prosjektet ville bli for dyrt, og det ble bemerket at man ikke kunne ventes å bygge hus for enhver særskilt oppgave. I stedet ble det bestemt at disse to institusjonene skulle flytte inn stortingsbygningen, som var under planlegging.

Oppmålingens stadig større samling av kart og trykkplater gjorde at de raskt måtte ut av Stortingets lokaler. I løpet av 1860-årene ble igjen tanken om en egen bygning aktuell. Von Hanno var tidlig inne som konsulent i byggesaken, og da det ble gitt penger til oppføring i 1876, fikk han oppdraget.

Tomtespørsmålet ble grundig diskutert. Bygningen burde ligge høyt og fritt, og dessuten så isolert at nabobygninger ikke utgjorde brannfare. Den uhyre prominente plasseringen ved Slottsparken var altså optimal. Fra arkitektens side var den monumentale hovedfasaden tenkt som en «smuk Entree til denne Del af Byen, naar man kommer fra Parkveien».

De to store hjørnetårnene skjuler at fløyen mot St. Olavs gate ikke er rettvinklet og gir inntrykk av et symmetrisk anlegg. Den iøynefallende takterrassen hadde også en funksjon – derfra var det fri utsikt til alle kanter, perfekt for å justere måleinstrumenter og også øve operatørene i bruken av dem.

Bygningen inneholdt kontorer, tegnesal, atelier for gravører, eget trykkeri, brannsikre rom for lagring av graverte plater og originale kart samt to leiligheter. Det Statistiske Centralbureau ble innlosjert i sørfløyen.

I den lille sidebygningen var det et fotografisk atelier. Denne funksjonen måtte ligge alene av flere grunner. Avfotograferingen av kart krevde et underlag for fotoapparatet helt uten rystelser, arbeidet krevde bruk av illeluktende kjemikalier og glasstaket som slapp inn lys var en sikkerhetsrisiko man ikke ønsket i samme hus som samlingene.