På stranden

Paul Gauguins nye, radikale stilbestrebelser kommer klart fram i denne strandscenen. Kvinner i bad og på solfylt strand hadde lange aner i kunsten, og var en populær sjanger hos impresjonistene i deres skildring av la vie moderne. Men for Gauguin var motivet som sådan bare et påskudd. Han ønsket å betrakte lerretet først og fremst som en abstrakt, dekorativ flate som skulle dekkes av klangfulle farger og rytmiske former. De tre kvinnene i forgrunnen – den ene halvt skjult bak en klippe – fortoner seg mer som utklippsdukker enn mennesker av kjøtt og blod. Kunstnerens anti-naturalistiske program muliggjorde også en fargebruk som ikke var slavisk avhengig av naturen slik man så den for sine øyne.

Blant franske postimpresjonister var Gauguin den som lenge var best kjent i Norge. Hans norske svoger, Frits Thaulow, hadde fått ham til å vise en rekke bilder på Høstutstillingen i 1884. Han var dansk gift og bodde en kort periode i København. Da den rastløse kunstneren dro tilbake til Frankrike, forble familien boende i Danmark, og en rekke av kunstnerens verk fant veien til København og det skandinaviske markedet. Det er betegnende at da Nasjonalgalleriet i Kristiania allerede i 1910 arrangerte en Gauguin-utstilling, kunne dette gjøres med flere arbeider i norsk privateie, supplert med bilder fra familien Gauguin i København. På stranden ble vist på denne utstillingen, innlånt fra en norsk privatsamler. Tre år senere ble det ervervet av Nasjonalgalleriet.