Landskap fra Bretagne

Mot slutten av 1880-årene utviklet Paul Gauguin en helt ny malestil. Mens han tidligere hadde benyttet seg av et impresjonistisk analyserende uttrykk, søkte han nå mot en radikal forenkling. Han insisterte på at kunstens grunnleggende kvaliteter var abstrakte og rådet sine tilhengere, Les Nabis, til å sammenfatte sine inntrykk i synteser, renere farger og klart avgrensete former. Ønsket om å erstatte naturalisme og impresjonisme med et mer opprinnelig og ”primitivt” uttrykk falt sammen med en sivilisasjonskritisk holdning: Man søkte mot det opprinnelige og ekte, og fant frem til det avsidesliggende Bretagne. Her oppholdt Gauguin seg i lengre tid, i Pont Aven inne i landet og i Le Poldu ute ved kysten, før han i 1891 dro til det fjerntliggende Tahiti for første gang.

Stilistisk må Landskap fra Bretagnebetraktes som et overgangsbilde, der viljen til dekorativ forenkling av det sette fremdeles kombineres med impresjonistisk detaljobservasjon. To kvinner og en ungpike i egnens karakteristiske drakter gjeter noen kuer i det bakkete landskapet. Motivet domineres imidlertid av en praktfull rad av ”styvinger”, gamle løvtrær som har fått sin karakteristiske form gjennom århundrers lauving. Fra deres kraftige, amøbeformete stammer i fiolett og rosa strekker lange buketter av tynne grener seg opp mot himmelen. Slanke furustammer i synsranden gjentar forgrunnens dekorative forenkling og åpner for spørsmål om Gauguins syntetisme også kan ha hentet inspirasjon fra eksotisk kunst, navnlig den japanske.