Foran speilet

Ludvig Karsten blir gjerne betraktet som en av Norges fremste kolorister. Hos ham er det fargen alene som definerer så vel romlige volumer som lys i et bilde. Det var ikke bruken av de mange ”kulører” som kjennetegnet en god kolorist, mente han. Det gjaldt å holde seg til få farger, de såkalte ”treklangskombinasjonene”, hvor to hovedfarger – gjerne rødt og grønt – ble modulert mot en tredje. Så kunne man spille hele skalaen, helt til fargene begynte å synge.

Dessuten insisterte han på kunsten som ”en nerveaffære” og at det var anslaget som var kunsten. Man skulle ”skjelve seg til sine bilder”. ”Jeg kan ikke lave bildene bedre ved å stå og pensle på dem.” Her hadde han gått i Munchs fotspor. Karstens bilder fortoner seg ofte som en slagmark av hurtige penselstrøk og terpentinrennende farge. Det gjaldt å fast-holde det umiddelbare inntrykket av motivet, slik det hadde festet seg på netthinnen og grepet tak i ens indre, før for mye refleksjon ødela det hele.

Foran speilet, malt under en snartur til Paris våren 1914, er et typisk eksempel på hvor enkelt – og hvor vanskelig – det var. Motivet med avkledd kvinne og speil har lange aner i europeisk kunsthistorie. Det gir fascinerende dybdevirkninger i bildet, og en fortettet stemning av boudoir og erotikk. Karstens bilder sto høyt i kurs på denne tiden og ble umiddelbart kjøpt av en av hans mange beundrere, den kunstinteresserte skipsrederen Tryggve Sagen. Nasjonalgalleriet kjøpte bildet av Sagen i 1922.