Judit og tjenestekvinnen med Holofernes' hode

En voldelig handling er begått, men denne fremstillingen av den bibelske historien om Judit og tjenestekvinnen som halshugger Holofernes viser også følsomhet og ro.

Maleriet skildrer en historie fra Det gamle testamente, Judits bok. Historien var omstridt blant protestantene, og ble utelatt fra deres versjon av Bibelen.

Sentralt i verket er en stråkurv med Holofernes' avkappede hode. Det forvridde ansiktet hans er vendt mot tilskueren. Det var Judit som skar hodet av Holofernes. Hun var en vakker, jødisk enke som brukte sin skjønnhet og kaldblodighet til å redde sitt folk fra undergangen. Sammen med tjenestekvinnen sin, Abra, til høyre i maleriet, dro Judit til Holofernes' leir. Holofernes var en assyrisk general som beleiret den jødiske byen Betulia med troppene sine. Judit ble invitert inn i generalens telt, hvor hun skjenket ham full og skar hodet av ham mens han sov. Med hodet som trofé og bevis på en vellykket slagplan, snek hun og tjenestekvinnen seg ut av fiendens leir. Neste morgen ble hodet vist fram på bymuren slik at alle kunne se.

Etter at gjerningen var begått

Kort tid før år 1600 endret Caravaggio den tradisjonelle skildringen av dette motivet ved å vise selve gjerningen i all sin grusomhet. Gentileschi valgte en mindre voldelig, men mer psykologisk ladet variant: øyeblikket like etter at drapet var begått og Judit hadde gitt hodet til tjenestekvinnen. Blodet drypper gjennom kurven og på det hvite tøystykket som skulle brukes til å skjule hodet. Judit holder fortsatt drapsvåpenet – Holofernes' eget sverd – i sin høyre hånd. Maleren bruker de varme tonene i Judits overdådige kjole og smykker for å understreke skjønnheten hennes, i sterk kontrast til hærførerens askegrå ansikt.

Judit og Abra ser på noe utenfor lerretet som tilskueren ikke kan se. Kanskje ser de på Holofernes’ kropp, men basert på det årvåkne kroppsspråket virker det mer sannsynlig at de lytter etter tegn på om vaktene utenfor har mistanke om hva som nettopp har skjedd. Tjenestekvinnen bærer kurven på hoften, ute av syne for eventuelle soldater som måtte komme for å undersøke. Judit hviler hånden sin på Abras skulder. Dette er en følsom gest som forbinder de to kvinnene, som i en sammensvergelse har begått denne modige handlingen, men den er også et uttrykk for rolig fatning. Ved å fremstille dem i skarp avtegning mot de mørke smaragdgrønne gardinene i Holofernes’ overdådige telt, dras oppmerksomheten mot de to kvinnene, der de venter i spenning. Abra er påfallende ung i dette maleriet; mange andre malere har fremstilt tjenestekvinnen som en rynkete gammel kvinne.

Samarbeid mellom far og datter?

Komposisjonen ble gjentatt i et maleri datert til rundt 1616–1619 av Artemisia Gentileschi, som brukte dette motivet flere ganger. I en artikkel fra 2019 blir det argumentert for at denne versjonen også ble malt av Artemisia. Men de fleste mener fortsatt at det er Orazio Gentileschi som står bak dette maleriet.

Det er en rimelig enighet om dateringen av dette tidligere verket. De fleste kunsthistorikere tidfester det til i perioden 1608–1612, med ett unntak, som daterer det til etter Artemisias versjon. Dette betyr at verket ble malt i de årene Artemisia fortsatt arbeidet i sin fars atelier, og dette maleriet kunne derfor ha blitt malt som en samproduksjon.