Hvordan kan et tohundre år gammelt maleri si noe om miljøutfordringer i dag?
Doktorgradsstipendiat Trine Nordkvelle skal forske på Thomas Fearnleys «Grindelwaldgletscheren» i et økokritisk perspektiv.
Maleren Thomas Fearnleys maleri er tema for den andre stipendiatstillingen i samarbeidet mellom Universitetet i Oslo og Nasjonalmuseet, finansiert av Fredriksen Family Art Company (FFAC).
Her skal doktorgradsstipendiat Trine Nordkvelle ta for seg maleriet Grindelwaldgletscheren fra 1838 og fokusere på Fearnleys valg av isbreen som motiv, i lys av nye teorier om istider og klima som ble utviklet i hans samtid.
– Målet for doktorgradsprosjektet mitt er å se Grindelwaldgletscheren i et økokritisk perspektiv. Jeg vil bruke Fearnleys verk som et tidsvitne fra den lille istid, i dialog med diskursen om klimautfordringer i tidsalderen vi nå er inne i, sier Trine Nordkvelle.
Klimabevissthet
Fearnleys storslåtte fremstilling av alpelandskapet er en del av den faste utstillingen i Nasjonalmuseet. Men selve motivet, Grindelwaldsbreen, finnes nesten ikke lenger. For 200 år siden var isbreen massiv og strakk armene sine helt ned til landsbyen Grindelwald, i Sveits. I dag er den nesten borte.
Den dansk-norske geologen Jens Esmark lanserte allerede i 1824 ideen om istider og dermed endringer i klima. Dette tankegodset var trolig kjent for Fearnley.
– Tidsvitnet Fearnley er kjempespennende. Han malte helt på tampen av den lille istid, rett før overgangen til vår moderne tid og var en vandrende maler, som tilbrakte mye tid ute. Hva sier bildene hans om hvordan man oppfattet natur på 1800-tallet? Og hvordan formidler han «det ville» og det sublime? Dette blir spennende å sette seg inn i, sier Trine Nordkvelle.
Et tidlig innkjøp
Starten på dagens Nasjonalmuseum kan spores tilbake til 1836, da Stortinget bevilget 3.000 spesidaler i året, til å kjøpe kunst. Tre år senere, i 1839 blir Grindelwaldgletscheren kjøpt inn, som verk nummer 38 til samlingen. Og et av de første av en norsk kunstner.
– Det er engasjerende å se hvordan et maleri som ble kjøpt inn for snart to hundre år siden, kan bidra til forskning og ny viten i dag. En av intensjonene bak Nasjonalmuseets doktorgradsamarbeid med Fredriksen Family Art Company, er nettopp å aktualisere samlingen vår slik som dette doktorgradsprosjektet gjør, sier direktør ved Nasjonalmuseet Ingrid Røynesdal.
Et forskningsmuseum
Nasjonalmuseet og Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo har en samarbeidsavtale for eksternt finansierte ph.d.-stipendiater gjennom FFAC. Aktuelle forskningsprosjekter skal være innenfor felt som naturlig er representert ved Nasjonalmuseet, som kunsthistorie, konservering, formidling og museologi.
– Doktorgradsstipendene reflekterer tiltakene som anbefales av Kulturdepartementet når det gjelder forskning i museene, og de bidrar til å styrke institusjonenes forskningsmiljøer, samtidig som det videreutvikler den faglige kontakten med akademia, sier Thierry Ford, forsknings- og utviklingsansvarlig ved Nasjonalmuseet.
Om ph.d.-stipendiaten
Trine Nordkvelle (f. 1985) har mastergrad i kunsthistorie og har vært ansatt som rådgiver samling i Nasjonalmuseet siden i 2010. Nordkvelle har jobbet med katalogisering av grafikk og tegning med hovedfokus på eldre kunst. I 2012 gjennomgikk hun 834 tegninger av Fearnley i Nasjonalmuseets samling. Dette ble starten på hennes fascinasjon for Fearnley.
Om doktorgradssamarbeidet
- Nasjonalmuseet har inngått et doktorgradssamarbeid med Det humanistiske fakultetet ved Universitetet i Oslo, som består av fire ph.d.-stipendiater.
- Målet med avtalen er å bidra til å styrke institusjonenes forskningsmiljøer, og videreutvikle den faglige kontakten mellom miljøene.
- Stipendiatene vil følge fakultetets ph.d.-program.
- Forskningsstipendene finansieres gjennom museets samarbeidsavtale med Fredriksen Family Art Company (FFAC).
- Den første stipendiaten startet i januar 2024.
- De neste utlysningene er planlagt i 2026 og 2027.
- Nasjonalmuseet har ansvar for utformingen av utlysningene og tildelingen av forskningsstipendene.
- Nasjonalmuseet følger det forskningsetiske prinsippet om forskningens uavhengighet. Det er en forutsetning for alle Nasjonalmuseets samarbeid at den enkelte forsker er fri i sitt arbeid, uten innblanding i valg av metode, resultater eller valg av formidlingsform.
