Laure Prouvost

Laure Prouvost (f. Lille, Frankrike 1978) bor og arbeider i Brussel. Hun arbeider med installasjoner, video, maleri, skulptur, tekstil og lyd. Prouvost fikk MaxMara Art Prize for Women i 2011 og mottok den prestisjetunge Turnerprisen i 2013. Hun representerte Frankrike på Veneziabiennalen i 2019.

Les mer om utstillingen «Laure Prouvost. Above Front Tears Oui Float»  i Nasjonalmuseet

Dadaismen og surrealismen

«Laure Prouvost. Above Front Tears Oui Float» © Laure Prouvost/BONO, 2022. Courtesy of the artist
Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli
Hannah Höch, «The First International Dada Fair», 1920 © Höch, Hannah, / BONO 2022. With permission from merzmail.net
André Breton, «Qu'est-ce Que Le Surréalisme?», 1934. © René Magritte / BONO 2022
Foto: AbeBooks

 Hos Prouvost finner vi et humanistisk alvor som tar opp i seg dagens miljøutfordringer og migrasjon. Med dette som klangbunn løfter hun publikum inn i en fantasifull himmelsfære med sanselige opplevelser og en absurd humor som refleksjonsverktøy. Hun gir rom til et dypt alvor når hun synliggjør den globale oppvarmingens ødeleggelser, samtidig som hun utviser en kjærlighet og omsorg for naturen og mennesket. I tekst, bilder og utstillingsutforming favner hun dette doble budskapet: «This means melting. This means love», slik det sies i videoen Swallowing breathing caring on the commons in our trapped love landscape excited to be with you (2020)

I Lyshallen i Nasjonalmuseet ser vi et kontrastfylt landskap; et goldt, åpent klippelandskap hvor den globale oppvarmingen har satt sine spor; et annet magisk og livfullt, med et varmt, pulserende lys. Prouvosts klippelandskap i tåke har en urovekkende atmosfære som bringer oss tilbake til amerikanske surrealister som Dorothea Tanning (1910–2012) og Kay Sage (1898–1963). I Sages Tomorrow is Never (1955) står høyreiste metallstillaser vektløse i tåkehavet og skaper en avsondret stemning. Armaturkonstruksjonene kan ses i relasjon til Laure Prouvosts gjennomgående installasjonsgrep hvor hun gjerne bruker et rutenett av armaturer som veggdelingsfunksjon eller som bærestruktur for tekstiler.

Publikums romopplevelse i Lyshallen stimuleres av den nedsunkne himlingen og gulvets hvelvinger.

«Laure Prouvost. Above Front Tears Oui Float» © Laure Prouvost/BONO, 2022. Courtesy of the artist
Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg

Prouvosts lekne landskapsutforming med trapeser, svevende figurer, glasskulpturer og speilinger innehar tilsvarende stemning som Leonora Carringtons Green Tea (La Dame Ovale) 1942, som en magisk forlystelsespark. Den amerikanske kunsthistorikeren Whitney Chadwick påpeker hvordan «Carrington’s paintings produce their meaning not only through symbolic images, though these are always present, but through the dense overlay of multiple sources and the grounding of hermetic references in everyday reality»4.

I denne sfæren mellom det magiske og det hverdagslige hvor det trekkes veksler på kunsthistorie, mytologi og det dagsaktuelle, befinner også Laure Prouvosts kunstnerskap seg.

«Laure Prouvost. Above Front Tears Oui Float» © Laure Prouvost/BONO, 2022. Courtesy of the artist
Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli
Lucas Cranach d.e., «The Fountain of Youth», 1546

Liv og kunst

Kurt Schwitters, «Collage», 1937.
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Videoen Grandma’s Dream (2013) er en pendant til Wantee, hvor Grand Mas store sorg samt hennes drømmer og visjoner kommer til uttrykk. Grand Ma har viet seg til mannens kunst, og i likhet med Edith Thomas har hun hatt den viktige oppgaven å servere te til besøkende og sin mann. Så oppslukt er hun av teserveringen, at hun også har tatt bolig i tekannen: «I live inside my teapot as much as I drink the tea», sier hun i videoen.8 

Laure Prouvosts utstilling «GDM Grand Dad’s Visitor Centre» i Milano (2016) representerer en sentral vending for Grand Mas virke og funksjon. Ideen til Grand Ma, som utstillingen der er basert på, var å lage et museum over Grand Dads kunstverk for å se om det kunne bringe ham tilbake og sikre hans ettermæle.9  Grand Ma poengterer at Grand Dads verk var mer minimalistiske og konseptuelle enn Kurt Schwitters kunst.10  Hennes ønske er å forbedre verkene, legge til elementer som lys, bevegelse, sol, sjø, fugler.11  Hun gir også kunstverkene en funksjon, slik som når hun bruker malerier som serveringsbrett for te.

Indirekte refererer dette til forholdet mellom kunst og funksjon, som ble problematisert hos surrealistene. Fortellingen om Grand Dad og Grand Ma er en humoristisk vri på en feministisk kommentar til kanoniseringen av menns kunstneriske karriere, på bekostning av kvinnenes utvikling.

«Laure Prouvost. Above Front Tears Oui Float» © Laure Prouvost/BONO, 2022. Courtesy of the artist
Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg

Hybride skulpturer

Hengende modell av fly med en tekanne i halen
Laure Prouvost, «Airplane teapot chandelier», 2019. © Laure Prouvost; Courtesy of Lisson Gallery
Gerard David, «Madonna med Jesusbarnet», 1510
Foto: Nasjonalmuseet
«Laure Prouvost. Above Front Tears Oui Float» © Laure Prouvost/BONO, 2022. Courtesy of the artist
Foto: Nasjonalmuseet/Annar Bjørgli

Night will discover the gasp of a tunnel

«Laure Prouvost. Above Front Tears Oui Float» © Laure Prouvost/BONO, 2022. Courtesy of the artist
Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen
«Laure Prouvost. Above Front Tears Oui Float» © Laure Prouvost/BONO, 2022. Courtesy of the artist
Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg

Kilder