Prouvosts lekne landskapsutforming med trapeser, svevende figurer, glasskulpturer og speilinger innehar tilsvarende stemning som Leonora Carringtons Green Tea (La Dame Ovale) 1942, som en magisk forlystelsespark. Den amerikanske kunsthistorikeren Whitney Chadwick påpeker hvordan «Carrington’s paintings produce their meaning not only through symbolic images, though these are always present, but through the dense overlay of multiple sources and the grounding of hermetic references in everyday reality»⁴.

I denne sfæren mellom det magiske og det hverdagslige hvor det trekkes veksler på kunsthistorie, mytologi og det dagsaktuelle, befinner også Laure Prouvosts kunstnerskap seg.

Videoen Grandma’s Dream (2013) er en pendant til Wantee, hvor Grand Mas store sorg samt hennes drømmer og visjoner kommer til uttrykk. Grand Ma har viet seg til mannens kunst, og i likhet med Edith Thomas har hun hatt den viktige oppgaven å servere te til besøkende og sin mann. Så oppslukt er hun av teserveringen, at hun også har tatt bolig i tekannen: «I live inside my teapot as much as I drink the tea», sier hun i videoen.⁸ 

Laure Prouvosts utstilling «GDM Grand Dad’s Visitor Centre» i Milano (2016) representerer en sentral vending for Grand Mas virke og funksjon. Ideen til Grand Ma, som utstillingen der er basert på, var å lage et museum over Grand Dads kunstverk for å se om det kunne bringe ham tilbake og sikre hans ettermæle.⁹  Grand Ma poengterer at Grand Dads verk var mer minimalistiske og konseptuelle enn Kurt Schwitters kunst.¹⁰  Hennes ønske er å forbedre verkene, legge til elementer som lys, bevegelse, sol, sjø, fugler.¹¹  Hun gir også kunstverkene en funksjon, slik som når hun bruker malerier som serveringsbrett for te.

Indirekte refererer dette til forholdet mellom kunst og funksjon, som ble problematisert hos surrealistene. Fortellingen om Grand Dad og Grand Ma er en humoristisk vri på en feministisk kommentar til kanoniseringen av menns kunstneriske karriere, på bekostning av kvinnenes utvikling.