Grindelwaldgletscheren
- Kunstner: Thomas Fearnley
- Datering: 1838
- Betegnelse: Maleri
Om verket
Blant Thomas Fearnleys malerier med sveitsiske motiver er Grindelwaldgletscheren det mest betydelige. Fra en gressbakke i forgrunnen ser vi oppover dalbunnen som fylles av en isbre. Naturobservasjoner gjort på stedet er redigert til en storslagen komposisjon. Blyantskissen tegnet i august 1835, som er et utgangspunkt for maleriet, viser et goldt landskap i forkant av breen. De store trærne, som utgjør en så vesentlig del av helheten i bildet, bygger på trestudier gjort i Scheideck en uke senere.
I maleriet har kunstneren gjort motivet mer dramatisk enn på papirtegningen. Fjellsidene er brattere og fremheves ved hjelp av lys og skygge, mens skyene innhyller noen av toppene i bakgrunnen. Kontrasten til evig is og snø i den øde dalstrekningen forsterkes ved den frodige forgrunnsvegetasjonen der sauene gresser under oppsyn av gjeteren. Kunstneren betoner det ville og utilgjengelige i naturen ved å la en rovfugl sveve over isbreen. Han tillater seg en liten spøk ved å male en bregnekvast (engelsk: Fearn) ved siden av signaturen.
Det har vært pekt på at komposisjonen og den balanserte regien av landskapsmassene kan minne om Düsseldorf-maleren Johann Wilhelm Schirmer (1807–1863), som Fearnley møtte under sitt opphold i Sveits. Markert motsetning mellom varme og kalde farger ble i romantikken også oppfattet som et symbol på konfrontasjonen mellom liv og død.
Før maleriet var fullført, ble det stilt ut på Salonen i Paris 1836. Sammen med to malerier av J.C. Dahl var dette og Fearnleys Labrofossen de første maleriene utført av norske kunstnere som ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet.
Tekst: Frode Haverkamp
Kunstner/produsent
Thomas Fearnley døde bare 39 år gammel, men etterlot seg betydelige spor i kunsthistorien. I store malerier som Labrofossen og Grindelwaldgletscheren tar han oss nærmere naturen slik han opplevde den.
Thomas Fearnley ble født i Fredrikshald, eller Halden som byen heter i dag. Bare fem år gammel ble han sendt til Christiania (i dag Oslo) for å bo hos sin tante og onkel. Han ble elev på Krigsskolen, som var et av veldig få steder i landet som hadde tegneundervisning. Han slet imidlertid med konsentrasjonen på skolen og avbrøt militærutdanningen. Som syttenåring begynte han å ta kveldsundervisning ved den nystiftede Tegneskolen, mens han jobbet i onkelens butikk på dagtid.
På Tegneskolens første utstilling i 1820 ble to av Fearnleys bilder utstilt. Her hang han side om side med mange store navn i norsk kunsthistorie. J.C. Dahl var allerede på vei mot berømmelse, og Johannes Flintoe og W.M. Carpelan viste motiver fra sine reiser i Norge. Dette var første gang hovedstadens innbyggere fikk se sitt land tolket av en kunstner. Norges storslåtte natur var «oppdaget», og den unge Thomas Fearnley sto midt i sensasjonen.
Nærhet til naturen
Forholdene i Norge på denne tiden var for små for en ambisiøs kunstnerspire, så kunstutdannelsen måtte skje i utlandet. Etter noen studieår ved Kunstakademiet i København flyttet Fearnley til Stockholm, der han mottok viktige oppdrag fra kongehuset. Interessen for den norske naturen var likevel ikke glemt. Sommeren 1824 dro han ut på sin første studiereise i Norge. Reisemålet var Telemark.
To år senere gikk studieturen til Vestlandet. På Ytre Kroken i Luster møtte han for første gang J.C. Dahl, som da var blitt professor i Dresden. Møtet og turene sammen med Dahl i området var inspirerende. Fearnleys tegninger og oljestudier ble friere og mer naturtro i uttrykket. Det var også i naturstudiene at Dahl mente at Fearnley fikk frem sitt sanne jeg: «Thi her gav han seg selv, som han var og følte naturen, naar han hadde den for seg». - Dahl i «Thomas Fearnley 1802–1842» av Andreas Aubert i Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri, Stockholm, 1903.
Europeeren og isbreen
Den omgjengelige Fearnley hadde mange kolleger, venner og støttespillere i et internasjonalt kunstmiljø. I løpet av sitt korte liv var han stadig på reisefot. Han har derfor blitt kalt «europeeren» i norsk kunst.
Sammen med et par kunstnervenner bega Fearnley seg til fots fra München og over alpene til Italia i 1832. Det ble en kald og våt tur. En av reisekameratene, den danske maleren Wilhelm Bendz, pådro seg en lungebetennelse og døde kort tid etter ankomsten til Italia.
Fearnley ble i Italia i over to år. I tegninger og oljestudier kan vi se hvordan han blir en mester i å gjengi lys og skygge. På hjemturen fant han det som skulle bli et av hans hovedmotiver: den Øvre Grindelwaldbreen i Bern-Alpene i Sveits. På denne tiden gikk breen helt ned til landsbyen og var lett tilgjengelig for turister. Klimaendringer har ført til at breen har trukket seg tilbake i stor fart. I dag ser vi bare en skygge av de mektige ismassene som Fearnley så i sin tid.
En venn i nøden
Thomas Fearnley omtales som en person med godt humør og et stort hjerte. «Det var en felle å tømme en flaske vin med; det var en venn å komme til i nøden», skrev hans gode venn Henrik Wergeland. Han var arbeidsom og hadde en lovende karriere foran seg da han i januar 1842 døde av tyfoidfeber. Tilbake sto en ung enke og en sønn på knapt 9 måneder.
Takket være familien ble Fearnleys tegninger og studier tatt vare på for ettertiden. I Nasjonalmuseets samling finnes hele 65 malerier, over 800 tegninger og 27 etsninger.
Verksinfo
Utforsk lignende verk fra samlingen
