Slindebirken

Det enorme bjørketreet ved Slinde gård innerst i Sognefjorden ble i eldre tid ansett for å være plassert på hellig grunn. Treets kulturhistoriske betydning, plasseringen på en gravhaug fra oldtiden og den mektige naturen som omgir det, gjorde det i moderne tid til et perfekt motiv for norske nasjonalromantikere. Selve treet ble veltet av en kraftig storm i 1874, men takket være både malerier og dikt lever minnet om treet videre.

Både Johannes Flintoe og Johan Christian Dahl hadde malt motivet før Thomas Fearnley, men Fearnleys versjon er kanskje den mest stemningsfulle skildringen, og er blitt stående som et viktig verk fra norsk romantikk. Fearnley hadde sommeren 1838 nok en gang vært i Dresden for å treffe Dahl. Visse trekk ved Slindebirken, som han malte påfølgende år, kan tyde på at han her fikk nye impulser fra Dahls tyske kollega og venn Caspar David Friedrich.

Bildet har en intens, glødende koloritt som ikke er så framtredende i Fearnleys tidligere verk, men som nettopp er en viktig faktor i Friedrichs kunst. Et annet fellesstrekk med Friedrichs malerier er de to små skikkelsene som er plassert ryggvendt i forhold til oss, og som skuer meditativt utover landskapet.

Den norske forfatteren Johan Sebastian Welhaven skrev noen år senere, i 1844, et dikt om den gamle bjørka på gravhaugen:

Det fredede træ

Ved Sognefjorden på gården Slinde, Der er den stolteste bjerk å finne.

På Hydneshaug, over kjempens ben, Strekker den vidt sin kraftige gren, og holdes i ære,

og kan sin alder mot skyen bære.