Tegnebordet, stedet, livet, rommet og huset
Utstillingen «Wenche Selmer. Hva kan du unnvære?» har satt søkelys på fem temaer som var gjennomgående i hennes virke.
Wenche Selmer (1920–1998) var arkitekt og lærer ved Arkitekthøgskolen i Oslo. For henne var hytta det ideelle redskapet for å utforske arkitekturen i sin mest grunnleggende form – det dreide seg om basale behov og samspill med naturen. Sammen med ektemannen Jens Selmer (1911–1995) perfeksjonerte Wenche Selmer ideen om det lille trehuset: «knappe, sterke» bygninger nøye tilpasset sted, klima og bruk.
Hyttene er kompromissløse, kompakte og ujålete. De har likevel plass til store peiser, utganger i flere himmelretninger og rikelig med benkeplass i solveggen for rensing av blåbær.
For Wenche Selmer hadde hytta overføringsverdi til annen arkitektur. Sammen med Jens skrev hun at «det enkle og slitesterke fritidshuset er et utmerket forbilde for den permanente boligen». Også i dag framstår hytteideene hennes som forbilder for et enklere og mer bærekraftig liv.
Tegnebordet
Hjemme hos Wenche Selmer i Trosterudstien i Oslo stod et tegnebord med to stoler overfor hverandre. På dagtid satt hun her og tegnet alene, på kveldstid ofte sammen med ektemannen Jens Selmer. Han var hennes viktigste samarbeids- og diskusjonspartner, og de jobbet sammen på mange prosjekter. Signaturen på tegningene inneholdt som regel begges navn, uavhengig av hvordan arbeidet var fordelt. Mot slutten av karrieren ble Wenche Selmer seg mer bevisst sin egen signatur, og hun undertegnet oftere alene.
Stedet
Wenche Selmer var opptatt av hvordan arkitekturen påvirket naturen. Hun ønsket å gjøre hyttene til «nesten ingen ting» i landskapet. En arkitektur som underordnet seg omgivelsene, krevde nøye plassering på tomta og tilpasning til lokal byggeskikk. Presis oppmåling med nivelleringskikkert ble kombinert med netter i sovepose under åpen himmel. Slik kunne hun leve seg inn i stedet og finne holdepunkter i terrenget som hytta kunne forankres i – gjerne et tre eller en mosegrodd stein.
Livet
Hyttelivet i Wenche Selmers fritidshus foregikk først og fremst ute. Da var gode uterom viktig. Spiseplasser og benker lå i le for vinden, gjerne på flere sider av hytta. Disse ble ofte lagt til naturlige oppholdssteder, som en varm lomme mellom svaberg eller en sitteplass på en steinhelle. Hyttene hadde en romslig gang der det var rikelig med knagger til klær og utstyr. Når uvær og mørke omsider drev folk inn, dannet en diger peis samlingspunktet. Brisken ved peisen ga plass til lek, hvile og søvn.
Rommet
Wenche Selmers hytter er kompakte, men oppleves likevel som romslige. De er uten korridorer, har skyvedører for fleksibel sonedeling, og trappa opp til hemsen er plassbesparende bratt. Alt fra pepperkverna til «ulkeutstyret» (klær til sjøfolk i hardt vær) har sin faste plass. Allrommet er viktig: en åpen sone for arbeid, lek og samvær, med kjøkken og stor peis. Her kretser hverdagen rundt et stort bord for «ti sultne gjester eller fem kabaler».
Huset
Wenche Selmer ville bygge «knappe, sterke hus» som tålte tidens tann. Hun tok utgangspunkt i byggeskikk, godt håndverk og lokale materialer. Det gjaldt å dra nytte av nedarvet kunnskap om det lokale klimaet. Selmer tilbrakte mye tid på byggeplassen og hadde tett dialog med håndverkerne. Hun stilte strenge krav til utførelsen, og like strenge krav til oppdragsgiverne. De fikk både utførlige vedlikeholdslister og milliliterpresise oppskrifter på trebehandling.
Les mer
