Menneskesønnen

Forteller
Da Menneskesønnen var vist fram til kunstnerkollegaer i malerens atelier, skrev Christian Skredsvig til en venn:  

«Mitt store bilde er bibelsk. Det er tatt fritt etter: «Og folket bredte sine klær på veien foran ham». «Jeg har brutt med tradisjonen og tatt ham som en alminnelig håndverker fra i går.»  

Så hva er det vi ser?  

Et norsk landskap, et gårdstun, mot kveld. Gårdens kvinner har lagt sine fineste tepper ut på bakken, og der, inn på tunet kommer han, en mann i enkelt arbeidstøy. Han legger hånden på hodet til ei lita jente, og opp mot dem kommer en mann med en syk ung kvinne i en trillebår.  
Folk flokker seg rundt ham, og flere er på vei.   

Håndverkeren på tunet, Menneskesønnen, Skredsvigs Kristusskikkelse, har også blitt tolket som en lekpredikant, en som forkynner Guds ord, men som ikke er presteviet.   

Menneskesønnen ble vist første gang på den nye salongen i Paris i 1891. Flere franske kritikere var ikke særlig nådige, og hardest medfart fikk bildet i den franske dagsavisen Le Soleil, som skrev at personen i det slitte antrekket «er en slags legemliggjørelse av den moderne Jesus Kristus, i skikkelse av en fører for arbeiderstreiker, en folketaler fra de simple buler og den alfare vei, utbredende den sosialistiske tro.»  

I dag kan vi se på Skredsvigs enorme maleri, i sin tid Nasjonalgalleriets største verk og slå fast, slik professor i kunsthistorie Øystein Sjåstad gjør i boka Skredsvig:  «at Menneskenes søn er et av Skredsvigs ypperste kunstverk. Ikke bare et viktig bidrag til europeisk religiøst maleri på siste del av attenhundretallet, men også et hovedverk innen norsk 1890-tallskunst.»