Fra Verdensutstillingen i Paris 1867

Forteller
I luftballongen, festet til bakken i et tau, svever muligens Édouard Manets fotografvenn Felix Nadar, med en kunde som kanskje betalte for å se Paris og verdensutstillingen ovenfra.

Under dem, i det enorme, elipseformede utstillingskomplekset, viser Frankrike og de ulike deltakerlandene frem de beste de har. Handelsavtaler blir inngått, gjenstander skifter eiere.

På verdensutstillingen kan også kunstnere få et større navn, og dermed et større marked.  

Paris var på denne tiden Europas hjerte, en hypermoderne by for kunst, arkitektur, mote, varehus, konserter, underholdning og gateliv. 

Édouard Manet maler det moderne liv med identifiserbare modeller, og publikum lar seg provosere. Han er blant de yngre malerne som står opp mot det akademiske maleriet som den konservative Parisersalongen, den årlige utstillingen av fransk samtidskunst, representerer.  

Manet har gjentatte ganger vært refusert.  

I 1867 tar han saken i egne hender. Han får bygget en atten meter lang utstillingshall ved siden av Verdensutstillingen, på høyden ved området Trocadéro.

Her stiller han ut 56 egne verk, og i en manifest-lignende tekst skriver han:  

«Å stille ut er livsviktig for en kunstner.  

Å stille ut er å finne venner og allierte for kampen».

Ingen av bildene hans blir solgt.  

Med blikket ned på verdens viktigste arena, blir historiens hittil største verdensutstilling en statist i Manets øyeblikksbilde av et moderne Paris dette året.