Ho-Ho-Ho

Forteller:
Da Ho-Ho-Ho ble vist på Høstutstillingen i 1969, stoppet Kong Olav opp, bøyde seg ned og klemte på en av plastpølsene. Da Pølsa ga fra seg et pip, brøt kongen ut i sin karakteristiske, stakkato latter.

Noen har hevdet at tittelen på verket var inspirert av kongens latter. Men... Dette stemmer ikke... Isteden var det lyden av H2O2, den kjemiske formelen for tungtvann.

(Liten pause)

Berit Soot Kløvig debuterte på Høstutstillingen som maler 26 år gammel. Hun giftet seg og fikk barn. Først etter at hun var blitt 40 år ble det tid til å være kunstner på heltid. Hun begynte Kunstakademiet, der hun studerte skulptur.

Skuespiller
«Da jeg gikk ut av akademiet, visste jeg at jeg kunne noe, behersket noe. Men da hadde jeg fått aktmodellering opp under nesa»

Forteller
Kort etter forlot hun det klassisk figurative uttrykket, og begynte å samle på skrot.
Patronhylser, spiker, blikkbokser, korker og fiskekroker ble sveiset og limt sammen. Først til materialbilder, senere til skulpturer og installasjoner.

Verkene var tenkt som politiske kommentarer om alt fra apartheidregimet i Sør-Afrika til PLOs terrorangrep på israelske utøvere under OL i München.

Sønnen Eyolf forteller: «Berit demonstrerte, kaset stein på ambassader og klippet slipset på folk hun synes var idioter».

(Liten pause)

Installasjonen av stekepanner, speilegg, pølser og timiankvaster har unektelig et humoristisk tilsnitt, men egentlig sprang verket ut fra en redsel for krig.

På denne tiden, og gjennom hele den kalde krigen, tynget angsten for atomkappløpet mellom Sovjetunionen og USA millioner av mennesker.

Selv om scenen i seg selv virker hjemlig – et frokostbord med hvit duk, nystekte egg og pølser – forstyrres den av raset av sammenkoblede stekepanner. Og disse stekepannene er kunstnerens tolkning av molekylstrukturen til tungtvannet som trengs for å produsere atombomben.

Skapt av en kunstner som blandet ellevill oppfinnsomhet med farlig klarsynt angst.