Fragmenter og collager

Skuespiller som Kurt Schwitters
«Alt hadde uansett brutt sammen, og nye ting måtte skapes ut av fragmentene» 

Forteller 
Kunsten i Fredriksen-samlingen kan, grovt sett, tilordnes feltet «global samtidskunst» – kunst som sirkulerer mellom biennaler, kunstmesser, museer, auksjonshus og internasjonale storgallerier. 

Det er interessant hvor mye av denne kunsten, selv om den tar opp høyaktuelle temaer, bruker omtrent hundre år gamle modernistiske teknikker. Særlig collage. 

Mark Bradfords Gatekeeper er et godt eksempel: en sårskorpelignende décollage, bygget opp av lag på lag med aviser, tegneserier, kart og annet restmateriale funnet strødd langs gatene i Los Angeles.  

Med slipemaskin og høytrykkspyler har Bradford «ekskavert» frem motivet av denne papirmassen. Resultatet er et slags T-banekart over livet til fattige i storbyens randsoner.  

 Bradfords metode har blitt sammenliknet med Merz-collagene til den tyske modernisten Kurt Schwitters, som vi siterte innledningsvis. 

På 1920-tallet, trålte Schwitters gatene i den utbombede hjembyen Hannover. Der fant han trikkebilletter, flygeblader, plakater, og annet avfall, som han satte sammen til nye komposisjoner. 

 Terrenget til samtidskunstneren Bradford er et helt annet: strukturell rasisme og urban fattigdom slik den nedtegner seg i bylandskap. Men impulsen, materialbruken og teknikken er utvilsomt beslektet med Schwitters.  

Et annet eksempel på dette er Sarah Sze’s Night Flight… 

På avstand fremkaller bildet den stressresponsen som utløses idet man løfter en laptop man har mistet i gulvet, og oppdager at døde piksler skyter gjennom skjermen.  
 
Men på kloss hold ser man at pikselklyngene er mørke områder i hundrevis av fotografier av solnedganger, revet ut av magasiner, og spredt utover billedflaten - litt som jpeg-filer strødd utover et pc-skrivebord.  

Sze har selv sagt at hun er inspirert av de russiske konstruktivistene, en avantgardebevegelse som utviklet fotomontasjen, der fotografiske fragmenter ble klippet, satt sammen og bearbeidet til nye komposisjoner. Hun fremhever særlig deres evne til å fryse bevegelse og intensitet i et stillbilde. 

Så hvorfor har modernistenes teknikker blitt gjenoppdaget av kunstnere i det globale samtidsfeltet?  

Utstillingen insisterer på at svaret er ulikt fra kunstner til kunstner, og må oppdages i møte med hvert enkelt kunstverk. 

Likevel kan en mer generell forklaring være at noen av de ideologiske tendensene collageteknikken på 20-tallet opponerte mot, igjen har fått vind i seilene.  

Collage gjorde det mulig å samle deler eller fragmenter til mangfoldige og komplekse bilder. Dette var bilder som stod i skarp kontrast til de essensialiserende fortellingene om kjønn, etnisitet, nasjon og kultur som preget det tidlige 1900-tallet, og som reaksjonære stemmer i dag igjen ser ut til å trekkes mot.