Selvportrett med døden som spiller fele

Kan døden inspirere oss?

Memento mori, er latin og betyr “husk at du skal dø”.

Denne referansen blir ofte brukt til å minne oss om dødens uunngåelighet.

I middelalderens kunst skildret man gjerne døden som et levende skjelett.

Ofte dansende sammen med andre mennesker, eller spillende på horn eller tromme.

Man så på døden som noe felles og samlende i samfunnet; for i møte med døden var alle like og alle samfunnslag deltok i dødsdansen.

 
I sveitsiske Arnold Bôcklins selvportrett fra 1872 ser vi derimot at kunstneren møter døden alene.

Han stopper opp i arbeidet og lytter oppmerksomt på Dødens felespill.
Ansiktsuttrykket viser ikke frykt, men nysgjerrighet.

Böcklin er en av flere kunstnere som ga den middelalderske ‘dødsdansen’ en moderne form.
 
Selvportrettet viser døden som en følgesvenn, og inspirerte en rekke kunstnere til å omfavne livet - nettopp fordi vi alle skal dø til slutt!

Nationalgalerie i Berlin kjøpte omsider maleriet, og litteratur- og kulturmagasinet PAN omtalte det slik; Bildet talte for at døden uansett ikke kan beseires, så hvorfor ikke omfavne den?

Med andre ord – Memeto vivere- husk å leve.