Søppelsølje

Konrad Mehus
I dag så er det jo uttalt, det er jo en del av det alminnelige livet å tenke gjenbruk. Men tidligere, litt tilbake ... man skal ikke gå veldig mange år tilbake før det var litt provoserende. Og det var ikke svært mange som tenkte på det. 

Jeg har vel alltid sett på meg selv som kunsthåndverker, egentlig, i en sånn gammel forstand at jeg er en som har hatt sans for det tekniske som er knyttet opp til å bearbeide materialer. 

Men sånn nå etter hvert som årene har gått, så tenker jeg at det som er viktig for meg i arbeidet, eller har vært viktig, det er nok det å uttrykke seg og ... eller gi uttrykk for en idé. Og at det med materialer har kommet mer i bakgrunnen. 

Jeg er på jakt etter stoffligheten og fargene og mulighetene som ligger i materialet, mye mer enn knyttet det til verdi.

Jeg har jo et hav av elementer liggende på verkstedet etter en lang produksjon. Fragmenter av det og fragmenter av det. Og søljen består jo av sånne fragmenter. 

Altså, noe er funnet på bakken og tatt igjen med verkstedet, fordi det hadde et uttrykk som var ... ikke nødvendigvis at du bør gå inn i et arbeid, men det var noe du undret deg over. Eller et eller annet man ser, jeg vet da søren jeg. Og så endte noe av det opp i den sølja, altså.

Og jeg hadde en periode hvor jeg tenkte at alt det der med blikk og blikkbokser og hermetikkbokser, at det måtte jeg kunne nyttiggjøre meg av på en eller annen måte. Og så kom dette med å klemme den ned.

For det første er materialvalget gjennomgående simpelt, altså billig og simpelt. Og det å gi uttrykk for noe i det materialet som da er så statuspreget som søljematerialet er.

Så da hadde jeg på en måte greid å ... og det er ... det med høy og lav status har vel egentlig aldri interessert meg. Jeg har egentlig vært opptatt av mer og mer å gi uttrykk for en idé, altså greie å formulere en idé, altså liksom å greie å formulere en idé visuelt i et arbeid.